Tale ved Christian Mohns bisettelse

Ved Christian Mohns bortgang har Norges Skiforbund og norsk skisport mistet en av sine mest markerte ildsjeler i sin vel hundreårige historie.

Christian hadde bakgrunn som topputøver i datidens største skigren, hopp. Noen vil syntes det var litt rart all den stund han vokste opp i samme vei som Marius og Stein Eriksen og en annen norgesmester i alpint, Bjarne Arentz.

Men alle disse startet også som hoppere. Og det var bare to stasjoner på Holmenkollbanen ned til Thorleif Schjeldrup, på Vettakollen. Rundt han vokste det frem en gruppe hoppere som i en 10-årsperiode etter krigen gjorde Heming til en av Norges ledene hoppklubber.

Christian var premiert i Holmenkollen i mer enn 10 år med en 2. plass i rennet før OL i 1952 som beste resultat. Han fikk 3. plass i juniorklassen i fredsrennet i 1946 med over 100 000 tilskuere.

Han var reserve til OL-laget i St. Moritz i 1948, fikk 4. plass i VM i Lake Placid 1950 og 3. plass sammenlagt i den tysk/østerrikske hoppuken i 1955.

Han forble et konkurransemenneske hele livet.

Christian kom inn i skistyret og ble visepresident mens nylig avdøde Arne Nyland var skipresident. De var som typer svært ulike. Mildt sagt. Arne Nyland – oberst – saklig, planmessig og ordentlig, men også han et konkurransemenneske. Christian var av natur utålmodig, alltid med et glimt i øyet og likte å få ting unna. Og de pengene man ikke hadde, de måtte skaffes.

Og det var jo nettopp troen på at Christian var mannen som kunne tilføre de enkelte landslagene i skiforbundet mer økonomiske ressurser som gjorde at han ble valgt til skipresident i 1978. Og Christian leverte komiteene, fikk mer penger, og resultatene kom i alle grener. Vi var igjen på topp som skinasjon.

Som hans generalsekretær Per Landmark, som gjerne skulle vært her, men selv er alvorlig syk – sa til meg i går: Christian var utvilsomt den mest fargerike presidenten i alle hans år som generalsekretær. Han var festlig. ­­­

Christian var naturlig nok populær blant utøverne på skiforbundets landslag. Han likte seg mye bedre sammen med dem, enn på lange møter med alle skiforbundets ulike kretser og utvalg. Han hadde jo selv vært en av dem.

Han uttaler da også selv i skiforbundets jubileumsskrift i 1983 at nærheten til utøverne og at han hadde inntrykk av de følte at han jobbet for dem, var det som gledet han mest i hans tid som president.

Internasjonalt var høydepunktet utvilsomt at man sikret VM til Holmenkollen i 1982, et VM han selvfølgelig selv hadde tenkt å være skipresident. Slik ble det dessverre ikke.

Om skipresidentkarrieren var kort, har engasjementet for skisporten og hoppsporten især –  vært imponerende stort, viktig og svært langt. I over 50 år var Christian, først i mange år sammen med Leif Høysæter, senere med andre storhoppere, den drivende kraft i hoppsporten venner. En viktig økonomisk bidragsyter, ikke bare til hoppkomiteen, men til alle grener i skiforbundet. Siden starten i 1960 har de bidratt med cirka 40 millioner i støtte til komiteene, enkeltutøvere og klubber.

Christians pågangsmot, entusiasme og fantasi når det gjaldt å skaffe penger, var uslåelig. Ryggraden i mange år var en stor bingo virksomhet som han og Leif kjøpte seg inn i for egne midler. I tillegg var det vannskihopprenn, og såkalte VM og OL ball, med daværende kronprinsball som gjester.

Ett av tiltakene var salg av en LP (singel), 19-19,5-20, hvor artistene stilte opp gratis og som solgte 55 000 eksemplarer. Og hvor Christian selv sto på Karl Johan og solgte. Bildet av han og Hannah Kvanmo som han møtte på gaten, og fikk med seg inn på Rosekjelleren for å hjelpe ham å selge plater, ble jo berømt.

Hans siste store prosjekt var som vi har hørt, realiseringen av skiflygingsbakken i Rødkleiva. Det var han den som fikk satt denne gamle ideen ut av snakkestadiet og over i konkrete planer. Det ble som kjent ikke noe av, men at planen kom så langt den gjorde i så vel Oslo Kommune som i skiforbundet skyldtes ikke minst Christians langsiktige påvirkning av alt og alle.

For Christian var ingen jobb for stor og ingen jobb for liten. Og ingen ideer for å skaffe mer penger til skisporten umulige. Alt gjennomført med stil, entusiasme og glimt i øyet.

Det er derfor ikke bare en tidligere skipresident, men i enda større grad en av norsk skisports aller viktigste støttespillere i de siste 50-årene som har satt sitt siste nedslag.

Etter et svært langt svev til 5 ganger 20 i stil!

På vegne av Norges Skiforbund og norsk skiidrett og alle hans venner i ski-Norge lyser jeg fred over Christian Mohns minne.