VM Langdistanse

Etter tidvis harselering med randonee i OL debuten i offentligheten, var det liten tvil: det internasjonale randoneemiljøet var klare for å vise sporten fra sin ekte side.

Ni nordmenn, sulteforet på randoneekonkurranser i fjellet, tok turen til Baeufort i Frankrike for å delta i Pierra Menta. Rennet som omtales som randonee-sportens svar på «Tour de France». I år markerte rennet også sitt 40-årsjubileum.

Norske lag og utøvere til start:
•    Molly Bazilchuk / Ingeborg Treu Røe
•    Hans-Inge Klette / Trym Dalset Lødøen
•    Bjørn Haugo Herfindal / Vegard Øie
•    Torstein Vestli / Thomas Berge Foyn
•    Amund Grøndahl Jansen / Michael Woods (Canada)

Her er årets race report, skrevet av Thomas Berge Foyn.

Etappe 1 – Grått og bratt

Etter vel gjennomførte forberedelser og godkjent utstyrskontroll sto rundt 300 lag klare til start i Beaufort. Startskuddet for etappe 1 gikk kl. 07:30 onsdag 12. mars. Fire av de norske deltakerne debuterte i rennet.

Undertegnede og 600 andre randoneeutøvere spurter ut fra start som om målstreken er 100 meter unna. Etter en rask realitetsorientering innser samtlige at dette tempoet lar seg neppe opprettholde over 10 000 høydemeter. Etter noen minutter er det bare å innfinne seg i rekka med randoneeutøvere og la rennet komme til deg.

Første etappe gikk i dårlig sikt, lite vind og knallhardt føre. Rennet skulle vise seg å by på noen av de større teknikske utfordringene disse fire dagene. Bratt rennekjøring stod på menyen. Alle som har kjørt en renne eller to ville nok foretrekke å kjørt den i ro og fred alene med et vist mellomrom. Det skjer ikke i Pierra Menta. Her er det tette dueller nedover med franskmenn i tights. Et syn i seg selv! Første renne overlevde vi greit og vi fikk raskt en realitetsorientering om at rennet virkelig var i gang!

Den andre renna arrangøren presenterte var likevel det største sjokket. Her var det knapt et snøfnugg, kun blank is/skare, 45 grader rett ned i tåka. Vi gikk rett i hyperfokus, til tross for antydning til kramper i både lysker og lår. Sakte, sidelengs nedover, og med en voksende anger over manglende preparering av stålkantene før start.

Ved målgang var det bred enighet: arrangøren, og franskmenn generelt, opererer med en annen risikoaksept enn vi er vant til.

Opptak av etappen kan ses her

Etappe 2 – Påsketuren

Som om noen hadde hørt bønnene våre, leverte værgudene 30 cm nysnø, sol og langt mer innbydende nedkjøringer på etappe 2.

Rennets lengste etappe ventet: 3100 høydemeter over 34 km, gjennom storslått alpeterreng med Mont Blanc som bakteppe. 

Utfordringene uteble likevel ikke. Min lagkamerat leverte et solid svalestup i en nedkjøring og kom lettere forfjamset inn i skiftesonen. Det ble momlet noe om hjernerystelse. Noe stopp var det imidlertid ikke tid til. Her var det bare å få i seg et par gels, ta på feller, og koste på videre.

Avslutningen på etappen bød på rennets lengste nedkjøring: 1300 høydemeter gjennom en slags blanding av kuleløype, skredmasser, tett skog og bobbane.

Til slutt var også denne dagen unnagjort, og lagene samlet seg igjen til pastamiddag for å diskutere dagens strabaser.

Opptak av etappen kan ses her

Etappe 3 – Ryggen

Etter to brutale dager var det en spent gjeng som stilte til start på etappe 3. Det var tydelig at arrangøren hadde lagt opp til rennets mest minneverdige dag. Kroppene begynte å bære preg av belastningen, men samtidig senket det seg en ro i feltet, man hadde funnet rytmen. Startsprinten, som vanligvis varer et par minutter, var nå redusert til 15 sekunder før alle fant sitt tempo.

Etappen ble gjennomført i strålende sol og tidvis pudderføre. Den virkelige kraftprøven ventet imidlertid mot slutten.

I solsteika ventet en 600 høydemeters stigning, hvor de siste 200 høydemeterne innebar booting med via ferrata opp den ikoniske ryggen til Grand Mont. Her vet alle hva som gjelder: nok energi, minimale kramper, og fullt fokus.

Det tok ikke lang tid før dramatikken meldte seg. Midt i rekken av utøvere skjer det mange frykter: i et øyeblikks uoppmerksomhet løsner en ski fra sekken til en utøver. Hele feltet stivner. Skia begynner å skli, så hoppe, før den legger seg i fallretning, tar fart og forsvinner ned den bratte renna mot stupet. Lite å få gjort noe med. Samtlige var nok glad for at det kun var materielle tap. 

Etter en spektakulær ryggpassasje kommer vi opp til et folkehav av franskmenn, motorsager (!) og kubjeller. Mens vi står der i halvsvime merker vi at stemningen drar adrenalinet opp og straks kaster vi oss utfor de neste 1000 høydemeterne. Det tar ikke mer enn et minutt før unertegnede innser at åpningen var i overkant offensiv. Lårene stivner momentant, og det blir full overlevelsesmodus med flere nesten-tryn. En italiener ser ut til å ha hatt en enda verre dag. Han kommer gående nedover med brukket ski på sekken. Vel vitende om de 800 høydemeterne igjen til mål.
Det er akkurat slik Pierra Menta er.

Opptak av etappen kan ses her

Etappe 4 – Julestemning

Værbildet ble komplett på den siste etappen. Snøen lavet ned, og vi skulle ut på rennets siste prøvelse. Stemningen, og kroppen, var overraskende lett. Vi visste at slutten var nær. Arrangøren hadde også kortet ned etappen, og vi skulle «bare» gjennom 1700 høydemeter i skogsterreng. Mens drønnene fra kontrollerte sprengninger i fjellsidene runget, la vi i vei. Og jaggu, det var respons i kroppen.

Etappen bø på kladdeføre og hyppige fellebytter oppover. Undertegnede hadde gitt opp å få sikt i brillene etter det tette snøværet, så det ble krevende kjøring nedover i blinde.

Høydepunktet for dagen, var uten tvil de mange franskmenn og damer som hadde funnet veien inn i skogen som stod på utvalgte knauser og i skogslysninger for å heie frem de slitne randoneeutøverne.

I et opplysningens sekund innser undertegnede at randonee likner mer på det langrenn var på tidlig 1900 tallet - og ser for seg Lauritz Bergendahl skli innover i Nordmarka i upreparerte løyper med heiende Nordmenn. Det er vel akkurat det vi opplever nå?

Undertegnedes nostalgiske tilbakeblikk var plutselig over, og rett som det var hadde vi passert målstreken og innså at fire dager og 10 000 høydemeter var over! For et renn!

Opptak av etappen kan ses her

Videre følger noen refleksjoner og kommentarer fra debutantene i løpet.

Amund Grøndahl Janssen (tidligere proffsyklist)

Pierra Menta er en spinnvill skikonkurranse. Løpet omtales ikke som randonee (fransk for «tur»), men heller ski-alpinisme, av god grunn.

Der de fleste utholdenhetskonkurranser kan gjennomføres med litt ståpåvilje og tålmodighet, er ikke Pierra Menta noe man bare sliter seg gjennom. Her skal stupbratte fjellsider, rygger og renner både bestiges, og deretter kjøres ned igjen.
Alt gjennomføres i høyest mulig tempo, og resultatet er et kontinuerlig adrenalinkick gjennom 3,5 timer hver dag.

Stort sett går man med blikket festet på neste oppgave, fjellsiden som skal forseres, eller linja som skal kjøres ned. Men de få gangene man både tør og har tid til å løfte blikket, åpenbarer det seg en utsikt over Alpene som normalt ville tatt pusten fra deg.

Problemet er bare at det ikke er noe pust å miste.

Lunger, hjerte og muskulatur kjemper allerede om hvert eneste oksygenmolekyl der oppe, godt over 2000 meter over havet.

Molly Bazilchuk og Ingeborg Treu Røe

Årets Pierra Menta hadde et skyhøyt nivå, og for oss føles det som en seier i seg selv å fullføre alle etappene.

Det var lange dager i spennende og teknisk terreng, hvor hver etappe ga en helt unik opplevelse. Fra sol og pudder, til tett snøvær, skogskjøring og isete renner, årets løype bød virkelig på alt.

Høydepunktet var oppstigningen til Grand Mont på dag 3. Å gå teknisk egg med stegjern og tau, før man plutselig kommer opp på toppplatået med flere hundre franskmenn som heier med flagg, motorsager og kubjeller, det var en helt spesiell kontrast og en opplevelse vi sent vil glemme.

Det er også veldig kult hvordan arrangøren legger til rette for felles overnatting, måltider og massasje. Det gjør at man blir kjent med andre deltakere underveis, og gir rennet en helt egen ramme.

Alt i alt var dette en kraftprøve som ga minner for livet.

Resultater

Blant høydepunktene kan nevnes historiens andre norske damelag som fullførte Pierra Menta. Gratulerer til Molly Bazilchuk og Ingeborg Treu Røe med knallsterke dager i fjellet! 
Trym Dalset Lødøen blir samtidig den yngste nordmannen noensinne til å fullføre rennet, bare 23 år gammel. Sammen med Hans-Inge Klette går de inn til en imponerende 20. plass sammenlagt (9.plass i VM da flere av de beste lagene ikke telte i mesterskapet), med jevne topp-20 etapper. Sluttiden deres ble 11:42:50. 

Langdistansespesialistene Bjørn Haugo Herfindal og Vegard Øie sikrer også en sterk topp-30 plassering (11.plass i VM), mens Thomas Berge Foyn og Torstein Vestli til slutt ender på 114. plass blant de 202 startende lagene (16.plass i VM), et knapt minutt bak de tidligere sykkelproffene Amund Grøndahl Jansen og Michael Woods, som gjorde en bunnsolid debut i rando-sirkuset!

Offisielle resultater fra VM