Erik Røstes tale

Kjære tingforsamling

Det er virkelig med stolthet jeg står foran dere her i dag. Dere 100 tingrepresentanter, demokratisk valgt av 16 skikretser som representerer 19 fylker. Dere representerer 1.147 klubber i Norges Skiforbund og 175.000 medlemmer.

Våre medlemmer er forskjellige både i alder, ambisjonsnivå og sosial bakgrunn. Noen går på ski, andre kjører på ski og noen hopper på ski. Til felles har alle gleden av å være i skiaktivitet.

Blant medlemmene er det trenere og ledere, rennledere og løypekjørere, dedikerte foreldre og besteforeldre og ikke minst vaffelsteikerne som har fått sin «renaissance» de siste ukene.

Alle disse her bruker sin verdifulle tid for å legge til rette for skiaktivitet. Og summerer vi arbeidet den frivilligheten, og jeg vet at jeg har sagt det før, men jeg gjentar det så gjerne: Summerer vi den frivilligheten så tilsvarer det syv heltidsansatte i hver eneste av Norges 428 kommuner. Det gjør norsk skisport unik i internasjonal sammenheng.

Det unike med modellen vår, og som vi av og til kanskje skal minne hverandre om, er det demokratiske prinsippet som vi styrer organisasjonen etter. Vi som er her i dag er demokratisk valgt. For oss er det en selvfølge. Vi tar det for gitt. Og akkurat derfor er det faktisk også grunn til å minne hverandre på det.

Flere internasjonale idrettsorganisasjoner får kritikk for måten de er styrt på. Manglende demokrati, åpenhet og medbestemmelse. Vi har sett ledere utøve sine verv på en måte som gjør at det kan stilles spørsmål til hvilke interesser de representerer. Slikt svekker ikke bare tilliten til de organisasjonene som de representerer. Dessverre ser vi også at det smitter og svekker tilliten og troverdigheten også til oss her i Norge.

**

I de siste ukene har det vært en debatt i Norge om åpenhet og pengebruk i norsk idrett.

Generalsekretæren vil senere i dag i forbindelse med gjennomgangen av regnskapet gå igjennom skiforbundets involvering i den såkalte VG-saken når han skal legge fram regnskapet.

Men la det være veldig klart fra min side at i Norges Skiforbund er det og skal være nøkternhet i forhold til pengebruk. Våre medlemmer skal aldri være i tvil om at det er gode rutiner i forhold til dette. Men la det også være sagt fra min side fordi i Norge er vi nemlig organisert slik at vi som styrer og leder organisasjonen, vi gjør det i forståelse med våre medlemmer. Vi er prisgitt medlemmenes tillit

Derfor er det så viktig som jeg sa at vi hver dag i alt vi gjør husker hvem vi representerer:  16 skikretser, 1.147 klubber og 175.000 medlemmer.

Vår jobb nummer én er å legge til rette for alle barn og unge, voksne og gamle som finner glede i å stå, gå eller hoppe på ski, at de har de beste forutsetninger for å drive med aktiviteten der de bor, tilpasset sitt ambisjonsnivå.

Vår jobb er å sikre best mulig rammebetingelser for de som legger ned mye av sin verdifulle tid som frivillig i norsk skisport.

**

Før jeg kommer nærmere inn på ambisjonene og tanker for kommende periode, tar jeg også en kort oppsummering selv om vi har sett noen bilder av det her.

Vi har lagt bak oss to fantastiske skisesonger siden vi var samlet i Loen for to år siden. I 2015 vant vi ikke mindre enn 28 medaljer i verdensmesterskapene. De 28 medaljene ble vunnet av 28 forskjellige utøvere representerer ved 13 av landets 16 skikretser. Siste år vant norske utøvere 93 verdenscupseire. Vi vant 261 pallplasseringer. Disse 261 pallplasseringene ble vunnet av 44 forskjellige utøvere som representerte 38 klubber. 

Det forteller meg at det gjøres utrolig mye riktig i Norsk skisport. Det som gjør meg stolt er å se hvordan landslagene presterer sammen. Vi har noen fantastiske team og vi har noen fantastiske rollemodeller og forbilder. Bredden i toppen er helt unik, med mange utøvere som presterer på et svært høyt nivå. Det kommer stadig unge og lovende utøvere til, som puster de etablerte i nakken. Det lover godt for fremtiden og hver gang jeg blir spurt om det sier jeg at det er ikke sikkert nødvendigvis at vi kommer til å dominere like mye som vi har gjort i år, men at vi kommer til å være med og prege internasjonale resultatlister, det er jeg overhode ikke i tvil om.

Men jeg blir også tilsvarende stolt når jeg ser hva ski-Norge leverer av aktivitet for barn og unge. 83.000 medaljer er i år delt ut i Telenorkarusellen. Det er en solid rekord. Hvis du summerer antall skirenn som arrangeres, tilsvarer det 7 i hver eneste krets, hver uke gjennom hele vinteren. Og i tillegg kommer alle klubb- og karusellrenn som langt overgår det tallet.

Skiinteressen er større enn noen gang. Svært mange er aktive på ski. Aldri før har skisporten stått sterkere. Fire av de syv mest populære idrettene i idretts Norge er tilknyttet skifamilien med langrenn helt på topp. 203.000 følgere på facebook. Vi er en stor mediekanal. Det er fire ganger så mange som abonnerer på Adresseavisen.

I tillegg er også rammebetingelsene bedret. I løpet av tingperioden vi har lagt bak oss har vi doblet spillemidler til skianlegg. Vi har fått 15 millioner til prepareringsutstyr. Det har vært en prøveordning over tre år. Denne uka fikk vi faktisk beskjed fra kulturdepartementet om at ordningen videreføres som en permanent ordning.

30 millioner har vi fått til etablering av nasjonalanlegg i Hafjell. Tekniske disipliner 28 millioner ekstra til rulleskianlegg. Og bare for et par uker siden kom gladmeldingen fra Regjeringen og Kulturministeren om at også de som bygger idrettsanlegg i 2015 får full anleggs-kompensasjon, altså momskompensasjon, for bygging av anleggene.   

Sist, men ikke minst i oppsummeringen må jeg også si at økonomien i Norges Skiforbund er sunn og god.

**

Det er mange personer som har vært viktige for å skape disse resultatene. Det er mange som fortjener en takk. Det som imponerer med norsk skisport er hvordan vi klarer å gjenskape disse prestasjonene, disse resultatene år etter år.

La meg trekke fram noe av det jeg mener er viktig for at vi oppnår akkurat disse resultatene. For det første mener jeg at organisasjonen henter faktisk mye av kraften sin ved at vi er en demokratisk organisasjon. Det har jeg vært inne på allerede. Vi drives i tråd med verdier og prinsipper som mange kjenner seg igjen i. Det gir oppslutning i befolkningen og i Kongefamilien som vi så under Regentjubileet den 17. januar. Det var utrolig moro at og hyggelig at kongeparet valgte å feire 25 år ved tronen i Norge med skiaktivitet i hagen.

For det andre er fundamentet i norsk skisport de frivillige som jeg også har nevnt før. De som bruker det meste av sin fritid og så pleier jeg også å legge til litt av sin arbeidstid på skiaktivitet. I fare for å gjenta meg selv må jeg si trenere, løypekjørere, kasserere, rennledere, foreldre og besteforeldre som organiserer treninger, aktivitetsdager for barn, karusellrenn og andre konkurranser for å nevne noe. 

En tredje egenskap som vi kanskje ikke har snakket så mye om er merverdien av den aktiviteten vi skaper. Vi organiserer ikke folkehelse, men skisporten har en stor betydning for den norske folkehelsen. Dette er effekten av den jobben som gjøres som vi må bli bedre til å verdsette og snakke om. Vi vet at de som driver idrett i barne- og ungdomsalderen har større sannsynlighet for å ta med seg gode treningsvaner inn i voksenlivet. Der gjør klubbene våre en fantastisk innsats som gir stor merverdi for samfunnet som er vanskelig å verdsette eller måle i kroner og øre. Vi vet at idrettslag og klubber bidrar til å aktivisere langt flere enn de som er registrert som medlemmer i våre lag og klubber.

I klubbundersøkelsen som vi skal komme tilbake til senere i dag, svarer 74 prosent av alle klubbene våre, at de tilrettelegger egne anlegg sjøl. Disse anleggene er ikke jo bare for våre medlemmer. Vi gjør det for alle.

**

Fordi vi gjør så mye riktig, kan vi også rette oppmerksomheten på områder som vi kanskje ikke er like flinke til eller som vi blir utfordret på. Vi er verdens beste skinasjon. Det tror jeg ingen behøver å være i tvil om etter årets sesong. Vi har oppskriften på å utvikle toppidrettsutøvere. Men klubbene har med tydelighet sagt gjennom klubbundersøkelsen at vi ikke er flinke nok til å legge til rette for de som bare har lyst til å være med i fellesskapet, men som ikke nødvendigvis ønsker å konkurrere hver helg.

I klubbundersøkelsen har vi veldig tydelig fått signaler og beskjed om at det ønsker Ski-Norge at vi, og da er det ikke bare Skistyret eller Norges Skiforbund, men vi i felleskap skal ta tak i. Det er et bakteppe for sentrale prioriteringer i Skipolitisk dokument for neste tingperiode. Det skal jeg komme litt tilbake til senere når Ingvild og Eva-Tine skal utdype dette når vi skal gå gjennom Skipolitisk dokument og debattere det.

**

Vi lever ikke i et vakuum. Vi påvirker og påvirkes og vi lever i et samfunn som er i utvikling. Det mest opplagte eksemplet er at våre økonomiske rammevilkår er prisgitt politikernes prioriteringer.

Lenge har det aldri vært noen andre alternativer enn den organiserte idretten. Slik er det ikke lenger. Vi ser at den tradisjonelle måten å organisere idretten på blir utfordret. Det skjer blant annet i form av kommersielle aktører som ønsker å arrangere skikonkurranser. Landslagsmodellen har i løpet av de siste årene blitt utfordret av både løpere, managere, team, kommersielle aktører og andre som ønsker en større del av markedsrettighetene og markedsinntektene til fellesskapet.

Sist, ser vi også at det er de som forsøker å skape en konflikt mellom den organiserte idretten og den såkalte egenorganiserte idretten. Vi skal, i god idrettslig ånd, møte disse utfordringene med vilje til å finne gode løsninger der hvor det er mulig. Vi skal ønske kommersielle arrangører velkommen. Vi skal bidra til å legge til rette for den egenorganiserte aktiviteten. Men vi kan ikke være med på at denne utviklingen skjer på akkord med de viktige prinsipper for norsk skiidrett. Vi kan ikke være med på en utvikling som svekker grunnlaget for den fantastiske aktiviteten i klubber våre landet rundt.  Av den grunn vil jeg bruke litt tid på dette.

**

Først til framveksten av kommersielle arrangører.

Jeg har ikke noe problemer med å erkjenne at vi ikke har vært tydelige nok på vår holdning i forhold til denne utviklingen. Det er uheldig hvis noen oppfatter at idretten er kategorisk og negativ til kommersielle arrangører. I skiidretten ønsker vi kommersielle arrangører velkommen. De kan så definitivt være med å utvikle produktet vårt og vi har flere gode eksempler på det. Vi har godt samarbeid med flere. La meg for eksempel bruke Blink Skifestival i Rogaland som eies av et selskap som heter Axelar som eksempel. I løpet av ti år har de etablert seg som verdens største skiarrangement på sommerstid. De er også store og tenker også på vinterstid. Over 5.000 deltakere er tilstede på Blink skifestival, fra de yngste til de eldste, og budsjettet er på linje med de aller største Worldcup arrangementene våre.

Ingen klubber i Rogaland ville ha hatt mulighet til å ta risikoen det innebærer å bære et slikt arrangement på sine skuldre alene. Men Skikretsen, skiskytterkretsen og de lokale klubbene er likevel med og bidrar i teknisk gjennomføring av arrangementet. For det mottar den lokale idretten mange hundre tusen kroner. Jeg gjør likevel ikke jobben min dersom jeg ikke er klar og tydelig og sier fra at idrettens regler må gjelde på samme måte for kommersielle arrangerer som for arrangementer som arrangeres av idretten sjøl. Et ufravikelig prinsipp er tilrettelegging for dopingtester i og utenfor konkurranse.

**

Nyhetsoppslagene som har preget oss den siste tiden gjør at vi bare blir triste og bekrefter selvfølgelig viktigheten av dette her. Dopingavsløringene fra re-tester i Beijing slo ned som ei bombe 17. mai. I går kom resultater fra retesting i London med 23 utøver som er tatt. Det er ikke bra. Jeg har vært lenge nok i idretten til at jeg har sett konsekvensene av et mangelfullt regelverk og oppfølging. Jeg har opplevd skuffelsen av å stå og se på dopede utøvere gå over mål som vinnere på 1990-tallet. De var ikke bare ødeleggende for idretten, men de var også selvfølgelig ødeleggende for seg sjøl. Jeg var tilstede under VM i Lahti når det finske stafettlaget ble disket. Mange mente det var en skandale for langrennssporten. Jeg, og mange med meg, mener det var et stort gjennombrudd for å beskytte de rene utøverne og det er det det her handler om.

Gjennom WADA som ble opprettet i 1999, fikk vi et radikalt gjennombrudd i antidopingarbeidet. I Norge har vi vært i front i forhold til å etablere internasjonale anti-doping systemer. Vi må følge WADA-standarden, både i og utenfor konkurranser. Det bør også være et ufravikelig prinsipp, eller bør, det skal være et ufravikelig prinsipp når vi samarbeider med kommersielle arrangører. Vår holdning har vært veldig tydelig på at når det offentlige bidrar, må de også ha det samme ufravikelige prinsippet.

Derfor var jeg veldig glad på et seminar i etterkant av X-Games i Oslo i slutten av april, at både Kulturministeren og Byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo veldig tydelig sa at skal det offentlige støtte noe idrettsarrangement, skal WADA-koden, det vil si testing i og utenfor konkurranse, gjelde.  La meg være tydelig sånn at det ikke blir hengende en slør av at vi prøver å være vanskelig. Vi gjør ikke dette her for å gjøre det vanskelig. Vi gjør det for å beskytte de rene utøverne mot de som jukser. Det handler om tilliten til idretten.

Det er en seier å ta de som jukser. Men det er definitivt en seier med bismak. Først fordi det bekrefter at juksingen fortsatt pågår. Men også fordi det er ikke veldig spennende og hyggelig å motta en medalje i posten.   

**

Langrennssjefen peker på Emil Iversen som bevis på at landslagsmodellen fungerer.Det var en overskrift i Bergens Tidene i vinter. Her kunne jeg brukt eksempler fra alle våre grener. Emil Iversen har gått gradene og tatt gradvise steg. Sannsynligvis ikke blomstret ferdig, men han har slått igjennom med tre verdenscupseirer i denne sesongen og herjet i Ski Tour Canada som helt sikkert de aller fleste husker. Og Emil er en representant for bredden i toppen, som jeg refererte til tidligere i dag. Han er virkelig en av de som puster de beste i nakken. Og Emil har gått den lange utviklingstrappa. Han har vært i klubben i Meråker, Varden idrettslag. Han har gått på Meråker videregående skole. Han har vært på kretslaget. Han har vært på teamet og de to siste sesongene har han vært på rekruttlandslaget før han i år eller for kommende sesong er tatt in på elitelaget.

Se her folkens. Her ser dere hva Vidar Løfshus har sagt om dette. Dette kunne jeg nok ikke sagt bedre sjøl. Nyt og les det.

«Emil er kroneksempelet på det som skiforbundet står for. Vi har vært tålmodig med ham og latt ham gå utviklingstrappa gjennom flere år, og så slår han igjennom. Det har vi flere andre eksempler på også tilbake i tid, som Odd-Bjørn Hjelmeset, Bente Skari og Sture Sivertsen. Vi må være tålmodige. For de aller fleste er det først når de når en viss alder at de har kommet så langt i utviklingen at de kan slå igjennom karrieremessig».  

For to dager siden kunne vi lese i Fri Flyt

"Landslaget har alltid vært et mål for meg, og særlig etter at jeg fikk være med på verdenscup og vant ungdoms-OL. Jeg vil få mye større muligheter til å reise og vise at jeg klarer å prestere. Landslaget er det jeg trenger for å vise at jeg en av verdens beste. Det føles veldig bra å være med”. Det var Birk Rud som sa, som er tatt inn på freeskilandslaget nå for kommende sesong.

**

Men, som jeg sa innledningsvis, i de siste årene har vi sett at den etablerte landslagsmodellen har blitt utfordret. Utfordret av løpere, managere, team, kommersielle aktører og andre som ønsker en større del av kaka. Og jeg tror ikke det er noe grunn til å tro at vi ikke kommer til å bli utfordret også i årene som kommer. Det her er viktig for norsk skisport, det er viktig for Norges Skiforbund. Derfor satte vi ned et utvalg i juni i fjor, som skulle gjennomgå, utrede, framtidens landslagsmodell og ikke minst finansieringen av denne.

I februar overleverte utvalget rapporten til skistyret og den ble sendt på høring. Og utvalget har gått grundig inn i problemstillingene. De kartla og kartla andre særforbund i Norge. De har kartlagt hvordan andre nasjoner gjør det og de har drøftet ulike modeller for både utøvere og landslag.

Konklusjonen var veldig tydelig. Et enstemmig utvalg fastslo at Landslagsmodellen er den beste modellen for å sikre at Norge fortsatt skal være verdens beste skinasjon. Utvalget var veldig tydelig på at en overføring av markedsrettighetene til enkeltutøvere eller team vil svekke muligheten til å finansiere, systematisere og ikke minst dele kunnskapen til bredden av skisporten. Risikoen for å ikke gjenskape gode resultater er for stor. Det er jo ingen tvil om at her møter vi selvfølgelig dilemmaer, hvor ønsker til den enkelte må veies opp mot hensynet til fellesskapet. Det er en krevende balanse, vi behøver ikke å underslå det. Men som også utvalget presiserte veldig tydelig i sine anbefalinger, må hensynet til fellesskapet og bærekraften til skiidretten veie tyngst.

**

Jeg innledet i dag med å minne om hvem vi representerer. De aktive, barn, unge og voksne rundt omkring i landet. De frivillige som legger til rette for aktiviteten. En av dem som har nedlagt mye av sin verdifulle tid til fellesskapet er Johannes Aun Okstad fra Kongsmoen i Høylandet kommune. I et halvt århundre har han stilt opp for den lokale idretten og lokalsamfunnet, både som løypekjører og kasserer og frivillig i ulike sammenhenger.

Han fikk Årets ildsjel-pris fra Høylandet kommune i 2015 og er et veldig godt bilde på alle de tusener av frivillige som hver eneste dag bruker det meste av sin fritid og som jeg sa litt av sin arbeidstid på å legge til rette for skiaktivitet i landet rundt.  

Et annet godt eksempel er som vi ble godt kjent med i vinter i forbindelse med Idrettsgallaen er Even Røysheim fra Søre Ål i Lillehammer. Han er, på tross av bare å være 21 år, har han virkelig vist at dugnadsånden den lever i beste velgående i Norge. Han er med og stiller opp når det er klargjøring av bakker og løyper og alt annet som har med praktisk arbeid å gjøre.

Og her er lista uendelig lang og jeg kunne ha nevnt utrolig mange. For eksempel Barbro Tomter Dahlen fra Rustad som er primus motor for alt som skjer i skigruppa der. Eller Trygve Bringsvær fra Arendal som i en mannsalder har sørget for at hoppsporten lever på Sørlandet. Det var Trygve som utviklet den mobile hoppbakken. Og i dag er det hoppet 150.000 hopp i den mobile hoppbakken. Konseptet er konvertert til Slovenia. Der har man hoppet 100.000 hopp. Og så er det grunn til å stoppe litt opp for å si at det var litt dumt kanskje for Slovenia slår oss jo. Vi burde kanskje ikke ha gjort det. Men det er jo vårt bidrag til det internasjonale felleskapet. Jeg tok med de to bilder nederst her, men Trygve han er en kreativ mann. I årets 17. mai tog var den mobile hoppbakken med. Man hoppet altså i 17. mai toget!

For klubbene og idrettslagene er disse her helt avgjørende, akkurat like avgjørende som jeg er helt sikker på at dere i deres idrettslag sier at det er han Kåre eller han Per eller hun Laila eller hvem det nå er som virkelig står opp og stiller hver eneste gang det er behov for det. 

**

Vi som har vært en stor del av den organiserte idretten forstår virkelig viktigheten av innsatsen til personer som Johannes, Even, Barbro og Trygve. Vi vet at det er en forutsetning for å få det til å gå rundt i de mange lokale skiklubbene.

Derfor blir jeg også veldig glad når jeg hører at våre utøvere, og der er de veldig flinke, når de blir intervjuet, gjerne slitne i målområdet, at de hilser hjem til klubbene sine. At de hilser hjem til lokalmiljøet, hilser hjem til faktis de som har vært med og bidratt til at de har kommet dit de har kommet.

Og vi skal bli enda flinkere til å fortelle omverdenen om den frivilligheten som Johannes & co bidrar med. Vi skal forklare hvordan jobben de gjør er helt avgjørende for at norsk idrett, at norsk idrett skal går rundt.

Og kanskje stadig viktigere i tida som kommer: Vi skal bli enda flinkere til å fortelle at deres innsats er en forutsetning for annen aktivitet. Den som ikke skjer i direkte regi av den organiserte idretten. Det siste har jeg tenkt at jeg skal bruke litt tid på.   

**

«Organisert idrett passer ikke for alle» lød en overskrift i VG ved utgangen av april, og oppfordret til å legge bedre til rette for den egenorganiserte idretten. Den som ble sitert, var Kulturminister Linda Hofstad Helleland.

«Jeg håper fylkene ser at det er kjempeviktig at alle som ikke liker å gå på ski, men kanskje skater i stedet, får et tilbud» uttalte hun videre i saken.                                                                                                                                            

Kulturministeren venter nå på et utvalg som ledes av Jan Åge Fjørtoft, som skal drøfte spørsmål knyttet til den egenorganiserte idretten. Om dette sa kulturministeren i det samme intervjuet

• «Utvalget ble satt ned fordi man ønsket innspill på hvordan vi kan få mer ut av pengene vi bevilger, og få svar på spørsmål som «Bør vi endre måten vi driver norsk idrett på?»

Det er store spørsmål som utvalget skal besvare. Bør vi endre måten vi driver norsk idrett på? Det her er spørsmål som til de grader angår oss. Det berører organiseringen av idretten. Hva som gir mest aktivitet per investert krone. Det berører våre rammevilkår. Denne debatten som da forhåpentligvis kommer i kjølevannet av at utvalget legger frem sin rapport, der må vi delta, og der vil jeg oppfordre alle rundt omkring i skikretsene, oss i alle klubbene, til å være med i den debatten. Den blir viktig for oss framover.

**

Det politiske målet som Kulturministeren styrer etter, mest mulig aktivitet per investert krone, det er vi jo ikke uenig i. Og det er sekundært egentlig om den kommer som en del av den organiserte idretten eller ikke. For folkehelsa har det ikke noe å si om man trener sammen med et idrettslag eller om man trener på egen hånd, så lenge de trener. Det jeg allikevel stiller spørsmål til, er hvordan mye av debatten ser ut til å basere seg på en litt sånn kunstig konflikt mellom den egenorganiserte og den organiserte idretten. Det tror ikke jeg er en konfliktlinje som vi er tjent med.  

**

Jeg har sagt det tidligere i dag, men gjentar det gjerne: 74 prosent av klubbene våre, de tilrettelegger egne anlegg. Det er ikke bare for våre 175.000 medlemmer. I en undersøkelse fra 2013 sa seks av ti nordmenn at de hadde planer om å gå på langrenn kommende vinter. Tre av ti nordmenn sa at de hadde planer om å kjøre alpint. Summerer du det blir det cirka fire millioner, så vil jeg tro at det er noen som går over i hverandre. Noen som har planer om begge deler. Men det er i hvert fall tre millioner nordmenn som har planer om å være aktive på ski. Og det her var da aldersgruppa over 18 år. Det er uansett langt flere enn våre medlemmer. Disse tallene her viser med stor sannsynlighet at vårt forbund, altså skiforbundet, er forbundet som organiserer flest egenorganiserte med vår tilrettelegging. Det betyr at skiidretten faktisk bidrar til å skape aktivitet langt utover egen organisasjon. Derfor er det ikke slik at ei krone mer til den organiserte idretten er ei krone mindre til den egenorganiserte idretten. Akkurat derfor advarer jeg mot å sage av den greina vi sitter på i iveren av å legge til rette for den egenorganiserte idretten.

Og for å være veldig tydelig på det, og i fare for å gjenta meg sjøl, så er den greina de frivillige som jobber hver eneste dag rundt omkring i hele Norge og summerer seg til syv heltidsansatte i hver eneste av Norges 428 kommuner.

**

Så langt har jeg snakket snakket om hvordan vår modell, vårt system, vår idrettsmodell, kan fornyes seg og endre seg i forhold til de utviklingene som vi ser i samfunnet og som vi har opplevd i.

**

Nå skal jeg snakke litt om de oppgavene som ligger foran oss i ny tingperiode. Og her ser vi et sitat fra klubbundersøkelsen

«Det er vanskelig å holde på utøvere over 14 år. Konkurransene blir for alvorlig og utstyret for dyrt. Bør tenke på å lage ski/turrenn som er tilpasset løpere fra 14 år og eldre som ikke har ambisjon om å bli verdensmestere, men som har glede av skisport.»

Dette her var et av de svarene som gjorde mest inntrykk på meg fra klubbundersøkelsen. Hvert fjerde år gjennomfører vi denne her. I år fikk vi svar fra  516 klubber. Vi spurte klubbene hva mener dere er det aller viktigste å prioritere i de årene som kommer. Å virkelig ta fatt i frafallet blant ungdom, er svaret som virkelig går igjen. Ta tak i de som blir borte fra skisporten. Tallene våre viser det samme. Vi mister for mange i ungdomsårene, i alderen 13-19 år. Over halvparten av de som er medlemmer hos oss når de går i ungdomsårene, de forsvinner. Det taller er for høyt. Selv om vi selvfølgelig vet at det også er et naturlig frafall ved at man prioriterer færre idretter enn det man gjør som barn og opp til i hver fall en viss alder. Vi er verdens beste skinasjon. Vi gjør utrolig mye bra. Det viser resultatene, men på dette området kan vi bli bedre.  Vi mister for mange i ungdomsårene. Når jeg refererte til undersøkelsen i stad, med seks av ti og tre av ti, som ønsker å kjøre alpint, så tyder det ikke på at det er gleden over å være i skiaktivitet som gjør at folk forsvinner. Det er grunn til å tro at det er gleden av å være en del av den organiserte idretten som forsvinner når barna nærmer seg ungdomsalderen.

**

Hvorfor svekkes interessen for å være en del av den organiserte skiidretten når barna nærmer seg ungdomsalder? Vi har ikke noe fasit på det men jeg registrerer at etter at det faktisk ble dratt i gang en liten debatt om dette nå i forbindelse med at vi la frem det Skipolitiske dokumentet, har det kommet en del innspill og en del kommentarer. Blant annet leste jeg i Aftenposten i går at professor på NIH, Norges Idrettshøyskole, Yngvar Ommundsen, han sa at det ligger mye i at utstyret blir for dyrt og treningene og konkurransene blir for alvorlige. Det har blitt vanskeligere for barn og ungdom å delta i flere aktiviteter. Grunnen til dette er at det er blitt for mye spissing i bunnen.

Hos oss har det kanskje vært slik at leken har blitt erstattet med fartslek. Alle som har vært med på en økt med fartslek vet at det ikke er så mye lek, det er veldig mye fart.  Begrepet «variasjon i treningen» handler mer om variasjon omkring samme aktivitet eller treningsform og ikke så mye om variasjon i ulike aktiviteter. Det er klart at den som ønsker å bli best i sin klasse, den trives i et slikt miljø. Men den som først og fremst har bare lyst til å være med, fordi det er morsomt og sosialt, kan – forståelig nok – ikke helt føle seg hjemme på samme måte. Synes vi det er greit? Det skal vi diskutere senere i dag.

**

Jeg mener at vi har selvfølgelig et betydelig ansvar for å ta vare på de som introduserer til skisporten. Klarer vi å holde på flere lengre bør det faktisk også verdsettes like mye som gull og edelt metall. For et av våre hovedmål er at vi skal være en nasjon bestående av skiløpere.

**

Dette er selvfølgelig også viktig i et større samfunnsperspektiv. Idretten spiller en viktig rolle. Vi er en av få arenaer nå i samfunnet hvor mennesker med ulikt utgangspunkt faktisk finner sammen. Det er ingen skiller. På idrettsarenaen er vi like. Det er ikke mange slike arenaer igjen. Det betyr at vi også har et ansvar for det.

Lørdag for en uke side var det et flott innslag på Lørdagsrevyen som viste hvordan Svømmeforbundet og svømmeklubbene tok tak i dette her. I tillegg til å utvikle toppidrettsutøvere, tar de et langt større ansvar blant annet ved å tilby mennesker med minoritetsbakgrunn svømmeopplæring. Vi har gode eksempler fra egen organisasjon.

I Kvam i Gudbrandsdalen bor det 1300 stykker. 800 av dem er medlemmer i idrettslaget. Bare det i seg sjøl er jo imponerende. Det vil si at over 60 prosent av de som bor i Kvam er medlemmer i idrettslaget.

I forbindelse med at det kom mange flyktninger til Norge, lyste Oppland Skikrets ut midler til prosjektet som de kalte «Idrettsglede for alle». Kvam fikk tildelt midler og de brukte disse til å invitere beboerne på det lokale transittmottaket til skilek i Idrettsparken organisert av klubben på dugnad. Dette her er norsk idrett og norsk skisport på sitt beste. Slikt håper jeg å høre mer av i tida som kommer.

Engasjementet som vi har sett i forbindelse med den humanitære katastrofen som er rundt oss i verden, viser at mange har lyst til å bidra. Og det kan være på ulike måter. Under NM i Tromsø i langrenn, fant vi blant de mange hundre frivillige, noen som hadde reist veldig langt. Det var 35 asylanter fra et lokalt mottak som var frivillige. Blant disse var blant annet Ahmer Ahmed fra Jemen som styrte trafikken inn og ut på stadion. Og han sa: «Vi er veldig takknemlig for at vi får muligheten til å hjelpe til». Det var tilbakemeldingen fra han og de 34 andre.  Dette her er hverdagsintegrering i praksis og absolutt eksempler til etterfølgelse. Slik er idretten en unik integreringsarena.

**

Jeg er meget godt fornøyd med det nye Skipolitiske dokumentet. Det har vært en spennende prosess og det har vært et stort engasjement og det er utrolig mange som har bidratt.

Det er et svar på det jeg opplever som en forventing fra klubblederne at vi skal ta vare på, eller at vi ikke har vært tilstrekkelig gode på å ta vare på alle de som har lyst til å være med. I Skipolitisk dokument er dette svart ut med tiltak som viser en ny retning for skisporten med tanke på  barne- og ungdomsarbeidet. Såpass omfattende har denne endringen vært, at jeg da har tillatt meg å kalle det som en Skireform. Det har gjort at jeg har fått noen store overskrifter, men jeg har i hvert fall fått en debatt. Det er litt svulstig, og det forplikter.

Egne trenere eller grupper for de som først og fremst finner glede i å trene, men ikke i å konkurrere for å bli best. Tilrettelegging for samarbeid mellom grener og idretter. Dette for å først og fremst sikre variasjon i treningen og at det sosiale blir ivaretatt. Det kan bety at skitreningen faktisk blir byttet ut med fotballtrening en dag. Eller. Det at langrennsgruppa får prøve ut freeski og at hopperne prøver alpint og telemark. Reformen innebærer også en annen tilnærming til anlegg enn det som har vært tradisjonen. Det kommer vi også til å se noen eksempler på senere i dag. Det er anleggene som i større grad, og det er ikke alltid like lett, må tilpasses målet om variasjon i aktivitetene, og ikke motsatt.

**

Og det kommende året har vi tenkt å komme på besøk til dere. Vi planlegger en Norges turne hvor vi sammen med dere ønsker å møte klubbene for å sette fokus på implementeringen av det nye skipolitiske dokumentet, skireformen.

Jeg innledet i dag med en gjennomgang av det vi har oppnådd i de to skisesongene som vi har lagt bak oss. Kort oppsummert så kan jeg si at vi har lagt bak oss to av tidenes beste sesonger, kanskje de to beste i internasjonal sammenheng, det kan dirigentbordet kanskje si noe mer om etterpå.

Lagene viser en enorm bredde i toppen. Bak de beste er det flere unge lovende som virkelig banker på døra og puster de beste i nakken. Vi kan se framtida lyst i møte. Tilsvarende er det grunn til å være minst like stolt over den betydelige aktiviteten som er i ski-Norge for barn og unge. Vi ser at interessen for skisporten er og forblir høy.

Med dette som fundamentet og tryggheten på at vi gjør så mye riktig, kan vi også rette oppmerksomheten på områder hvor vi ikke er like gode. For som jeg utalte i Aftenposten på torsdag; Det er når en har suksess, at en skal investere for framtida.

La meg allikevel understreke avslutningsvis:  

Vi skal opprettholde det gode arbeidet med å tilrettelegge for barn. Der er vi gode. Vi skal videreutvikle det gode arbeidet vi gjør innenfor toppidretten. Der er vi faktisk best. Men i tillegg skal vi bli bedre på å tilrettelegge for de som har lyst til å være med, de som er glade i å stå, hoppe eller gå på ski men ikke som ikke har ambisjoner om å bli verdensmestre. Det skal vi gjøre gjennom å iverksette de tiltakene som inngår nå i Skipolitisk dokument. Det skal utdypes nærmere og diskuteres og debatteres senere i dag, og vedtas også. Og la meg bare da bare si at jeg ønsker alle et riktig godt skiting og en god debatt. Jeg ser fram til nye stolte skiøyeblikk med norske utøvere. Og så klarer vi det som vi skal vedta i Skipolitisk dokument, ja da tror jeg fortsatt at det kanskje blir slik at det blir fokus på hva man skal gjøre med Norges dominans internasjonalt og da avslutter vi med en video. Takk for meg.