Hvitvasking av snøproduksjon?

Av: Camilla Sylling Clausen, generalsekretær i Norske alpinanlegg og fjelldestinasjoner

Denne saken har også stått på trykk i DN.

Behovet for snøproduksjon synliggjør med all tydelighet klodens menneskeskapte klimautfordringer. DNs Anne Rokkan har helt rett i at det er utfordrende tider i alpene («Ski inn, ski ut» i DN 21. januar). I fjor var det rekordlite snø her.

I Norge har vi over 200 alpinanlegg. Alpinbasert reiseliv og skiturisme, store kommersielle aktører og mange små idrettsanlegg, idealisme og dugnad er viktige arenaer for fysisk aktivitet, lek, samhold, mestring og økt livskvalitet på tvers av alder og ferdighet. Sikker tilgang på tilrettelagte naturopplevelser uavhengig av funksjonsevne og økonomi vil fortsette å bidra til levende lokalsamfunn og god folkehelse.
Årlig omsettes det over 7,5 millioner skidager i Norge. Hvis vi leter etter tall å sammenligne med, kan vi se på tall for eksempelvis museumsbesøk, teater og andre kultur- eller idrettstilbud.
Alpinbransjen både skal og bør delta i debatter og vise samfunnsansvar. Men for å ha en god debatt må vi ha med alle fakta og flere perspektiv.
Ja, det er energikrevende å produsere snø. De senere årene har flere alpinanlegg blitt oppgradert med nye automatanlegg, og det er gjort betydelige investeringer for å sikre effektiv snøproduksjon og forutsigbar sesong.
Nye kanontyper har redusert energibehovet med opptil 60–70 prosent. Snøproduksjon er basert på fornybar energi – strøm. Ved å suksessivt ta i bruk ny teknologi kan energibruken kuttes drastisk.

Kilden for snøproduksjon er vann fra elver, vannbasseng eller naturlige vann som er regulert til dette formålet. Vi låner vannet fra naturen, og det renner tilbake når snøen smelter. Det er ingen kjemikalier tilsatt vannet.
Målinger viser at mengden kunstsnø kan reduseres med rundt 30 prosent der en aktivt tar i bruk snødybdemåling, en annen type nyere teknologi som flere nå har tatt i bruk i nyere preppemaskiner. Utvikling mot en mer bærekraftig drift krever investeringer, og investeringer krever kapital.
Alpindestinasjonene jobber systematisk med bærekrafts- og miljøsertifisering. Man investerer i flere helårsaktiviteter i alpindestinasjonene, og slik sikrer man økt antall helårsarbeidsplasser i distriktene.
En annen viktig satsing er å få større deler av bransjen over på biodrivstoff og eldrevne maskiner. Tilgang på drivstoff og konkurransedyktige priser er en faktor. Innovasjon i leverandørleddet må til for å sikre at scootere og tråkkemaskiner blir gode nok for sitt formål, slik at aktørene kan forsvare investeringen. Kost-nytte-perspektiv, som i all annen næring.
Ute i alpinanleggene drives det ulike former for rekrutterings-, aktivitets- og integreringstilbud. Ser vi på mengden og bredden av barn, unge og voksne i Norge i dag som benytter seg av alpinanlegg og skiløyper lagt til rette med snøproduksjon, må det være legitimt å spørre om artikkelforfatteren også vil sette spørsmålstegn ved at vi i Norge varmer opp vannet i svømmehaller for å gi ungene våre svømmeundervisning, lager kunstis for skøyter, lyser opp fotballbaner og varmer opp idrettshaller eller museer og kinoer – sett fra et bærekraftsperspektiv.
I alpinbransjen jobber vi sammen for å sikre bærekraftig drift og like muligheter for alle til å fortsette å få oppleve skikultur, vinteraktiviteter og snø.