Hopp til innhold

Erik Røste (NTB scanpix)

Finansiering av landslagene i Norges Skiforbund

I forbindelse med Aksel Lund Svindals bokutgivelse forrige uke, ble det igjen fokus på fordelingen av markedsrettigheter i Norges Skiforbund.

Av Erik Røste, skipresident

– Jeg ser frem til å lese boken, det er helt sikkert mye spennende å lese fra en helt utrolig idrettskarriere. Da jeg hørte Aksels hyllest til landslaget og de andre utøverne på sin avslutning i Åre, er jeg helt sikker på at dette virkelig er en bok som forteller mye om hvor viktig fellesskapet har vært for Aksel. Det har han aldri lagt skjul på og etterlevd mer enn noen.

At Aksel mener at norske utøvere burde ha samme mulighet som mange av konkurrentene til å selv disponere og selge hodeplagget/hjelmen, er ikke nytt. Det har Aksel vært tydelig på tidligere også. Det har jeg full respekt for og det finnes gode argumenter for at det burde være slik. Når det allikevel ikke er slik i Norge, er det også gode argumenter for det, noe et samlet ski-Norge, etter grundige debatter, så langt har stilt seg bak. Og ikke minst, en modell som gjennom flere tiår har vært en enorm sportslig suksess.

Ikke uventet kastet flere kommentatorer seg på med sterke ord om Norges Skiforbund som «maktglad monopolist» og «inkonsekvent skiforbund med særegne norske regler». Jeg forventer ikke at Norges Skiforbund skal få støtte fra kommentatorer og media. Det er enkelt å mene at det «bare» er å gi bort rettigheten til hjelmen/hodeplagget eller andre eksponerte flater til utøverne uten å måtte komme med en løsning til hvordan landslagsvirksomheten skal finansieres. For til syvende og sist handler denne diskusjonen om hvordan den totale «kaken» skal fordeles. Derfor ville konstruktive forslag om alternativ fordeling av midlene være mye mer interessant enn sedvanlig kritikk. En annen refleksjon til de samme kritikerne: Hvorfor tar dere alltid parti for de som har mest? Hvorfor ikke stå opp for de nest beste og de unge talentene?

Under WC åpningen i Sölden var det flere unge utøvere som leverte imponerende resultater. Flere av disse har landslagsplass med såkalt B-status, dvs. «up and coming» utøvere som det satses på. Nåløyet for å komme inn på dette laget er allerede svært trangt. Hvis de beste skal få mer, flere rettigheter, vil det bli mindre til fellesskapet.

Diskusjonen om fordeling av markedsrettighetene mellom de beste utøverne og fellesskapet er ikke ny. I hele min tid i skifamilien i ulike posisjoner i rundt 30 år, har den dukket opp fra tid til annen. Og den vil garantert leve også i framtida, da det alltid vil være noen «dragninger» mellom de beste utøverne og fellesskapet.

Det er skiforbundets oppgave å finne en god balanse mellom å sikre nye utøvere muligheten til å bli like gode som dagens stjerner, samtidig som de beste utøverne får mulighet til å tjene gode penger på sin idrett, noe de virkelig fortjener. Oslo Tingrett konkluderte med at denne balansen er god i saken som Henrik Kristoffersen anla mot Norges Skiforbund. For å sikre at denne balansen også er god i andre grener, har skistyret bedt administrasjonen å gjøre en kartlegging i alle våre grener. Hvis vi ser historisk på dette, tror jeg mange vil være enig med meg i at det har vært en ganske god balanse i dette regnskapet. Norsk skisport har klart å utvikle nye stjerner i flere tiår samtidig som de beste utøverne, vel fortjent, har klart å hente ut store inntekter.

Hvordan finansieres den norske landslagsmodellen?

Norsk alpint har i dag et budsjett på rundt 60 millioner kroner. Dette er i all hovedsak inntekter fra såkalte eksponerte flater. Det vil si logoeksponering på utøvernes klær og hodeplagg/hjelm. Alt av konkurranseutstyr er det utøverne sjøl som selger og som for de beste gir betydelige inntekter. I tillegg til dette, kan utøverne inngå personlige sponsoravtaler, dog ikke eksponerte med logo på klær, men med tilgang til å delta i reklamekampanjer og andre aktiviteter. Dette er den norske og svenske modellen.

I flere andre land, disponerer utøverne også et eksponert merke på klær, i all hovedsak hodeplagget/hjelmen og betaler sannsynligvis en avgift til forbundet for dette, uten at jeg kjenner detaljer. En frigivelse av et merke til utøverne betyr bortfall av inntekter til fellesskapet som skal utvikle nye unge utøvere som kan levere resultater og uforglemmelige øyeblikk inn i stuene til det norske folk. Det er dette som er vårt ansvar.

Sist vinter ble Norge sammen med Sveits beste nasjon i VM i alpint i Åre. Norge med et årsbudsjett langt lavere enn stormaktene i alpint har til rådighet. I VM i Seefeld dominerte Norge medaljestatistikken. De fantastiske prestasjonene vi har opplevd gjennom mange mesterskap er et resultat av et grundig arbeid fra mange – først og fremst fra utøverne selv. Men uten et unikt støtteapparat ville det vært mye vanskeligere. Grunnlaget for suksessen er tuftet på troen om at de beste utvikler hverandre og at det er felleskapets innsats som er avgjørende for gode enkeltprestasjoner, noe Aksel Lund Svindal er et av de aller beste bevisene på. Aksel har virkelig stått for «Vi-kulturen» eller «Attacking Vikings-kulturen» i norsk alpint. Den har gitt vedvarende suksess i flere ti-år.

Som sportssjef og trener på 90-tallet, har jeg selv sett og opplevd hva et sterkt lag betyr for utviklingen av individuelle gode prestasjoner, hvordan de beste utvikler hverandre. Det er denne modellen, omtalt som «Den norske landslagsmodellen», som er hovedgrunnen til de gode norske resultatene. I 2016 etter en grundig prosess i ski-Norge, ble denne modellen nok en gang bekreftet som framtidas modell i norsk skisport.

Sammenligninger er alltid vanskelig. I land hvor de har frigitt hjelm/hodeplagg til utøverne som f.eks. Sveits og Østerrike, finansieres landslagene blant annet av skiforbundets TV-inntekter. I Norge derimot, utbetales det aller meste av TV-inntektene til lokale arrangører som arrangørtilskudd. I Sveits og Østerrike er det turistdestinasjonene som finansierer arrangementene. I 2018 utgjorde TV-inntektene for Norges Skiforbund 63 millioner. Dette viser at det ikke alltid er enkelt å sammenligne seg med andre. Det er ulike lokale forhold som må hensyntas. Vi må velge den modellen som passer i Norge. Ingen kan påstå at den ikke har gitt resultater.

Vi skal alltid lytte til og vurdere om det kan og skal gjøres endringer, men det er vår oppgave å sikre at vi også i framtida kan få oppleve mange stolte skiøyeblikk. Da må vi leve med at vi fra tid til annen får noen diskusjoner med våre beste utøvere om hvordan «kaken» skal fordeles.

Med dette så håper jeg på en flott norsk skisesong, både for våre beste kvinner og menn, for alle de som deltar i skiaktivitet i hele Norge og alle de som bruker ski til trening og tur, om det er i løype eller bakke. 

nif-epi04, 04
NTB scanpix