Leif Foss

Klubb: Rustad IL
Krets: Oslo
Født: 04.01.81
Hjemsted: Gåsbakken (Hølonda), bor i Oslo
Yrke: Veileder/miljøterapeut
Hobby: Det blir mye jobb og trening…
Treningsmengde: 550-600 timer pr år
Målsetning for Deaflympics:
Litt usikker på nivået, da det er få internasjonale konkurranser for døve på ski. Jeg får satse på at maksnivået er inne i desember, så får vi se hvor langt opp det ender.

Om seg selv:
Trønder fra Oddvar Brå-land som har bodd i Oslo de siste seks årene med døtrene Kine og Siv.
Vært hørselshemmet hele livet, og var så heldig at jeg fikk lære meg tegnspråk i barnehagen slik at jeg har vært to-språklig hele livet.
Ellers var idrett, også ski en stor del av livet mitt frem til jeg var 15-16 år, da ble det andre ting som ble mer spennende. Har dog mer eller mindre spilt fotball/futsal helt frem til i fjor, da som keeper.
Skiene plukket jeg frem igjen for noen år siden, i grunn samtidig som løpeskoene. Dessverre forsvant skigleden i tenårene, så det har vært mange år uten at jeg rørte skiene. Men heldigvis har gleden kommet tilbake, og nyter nå hver eneste tur. Satser like mye på løping, og håper også på å kvalifisere meg til Deaflympics sommer 2021 på maraton. Men har en del år med trening å ta igjen, og blitt litt for glad i ultraløp det siste året. Med andre ord, litt for glad i lange rolige turer hvis man skal tenke gode tider. Men nå er det uansett fokus på ski, og formtopp i desember. Løpingen får full fokus igjen neste år.
Jobber i dag i en arbeids- og inkluderingsbedrift som veileder, og som miljøterapeut i et tilrettelagt botilbud for ungdommer.
Det må sies at som hørselshemmet blir man sliten av hverdagen med lyder, orientere seg (hvor kommer lyden fra), sette sammen ord (det er ordlyder jeg ikke hører, da er det hjernen som må gjette seg til hvilke lyder som mangler og deretter sette sammen ordene). Så trening er også viktig for å ha overskudd i hverdagen.

Hvilke utfordringer medfører hørselstapet ditt i hverdagen;
- Tips/råd til hvordan folk skal møte deg/ kommunisere med deg om de ikke har noen erfaring med tegnspråk? 
Jeg bruker vanligvis ikke høreapparatene når jeg trener (de tåler ikke svette), og da hører jeg ingenting.
Den største utfordringen er at nordmenn er stive, og helst skal gjemme hendene i baklomma når de skal snakke. Sier jeg at jeg ikke hører, da får så å si alle det travelt. Tenker på alle milene jeg har hatt i Østmarka de siste årene. Det er bare et fåtall som har prøvd å kommunisere likevel selv om jeg har sagt jeg ikke hører. Så- opp med hendene, vær visuell uten å overdrive. Heller prøv, enn å plutselig få det travelt.
I hverdagen når jeg bruker høreapparatene, så kan jeg jo godt si hæ 4 ganger før jeg har hørt. Det kommer jo an på støy, omgivelsene, dialekt osv. Bare prat normalt, uten å overdriv.

-Hvordan fungere det å være medlem i en ordinær klubb – hva har du av eventuell tilrettelegging her (tolk?)
Det er her vi hørselshemmede har den største utfordringen, vi mister fort den sosiale delen av treningen. Jeg har ikke noen tilrettelegging under fellestreningene i Rustad, og det er bortimot umulig å tilrettelegge også. Skulle gjerne sett den tolken som hadde holdt følge, og som samtidig hadde tolket. Det går ikke. Så det er ingen hemmelighet at det kan oppleves som ensomt selv om man er midt i en flokk på 20 stk som vi kan være på enkelte treninger, og man hører praten går, men ikke innholdet. Det må jo sies at mange i treningsgruppen min er flinke til å prøve, og det er noen som gjentar for meg også, de er gull! Siden jeg liker å holde meg fremst og løpe litt foran, nettopp for å unngå den kommunikasjonsbiten, så har det jo skjedd at plutselig har gruppa bak meg tatt en annen vei og blitt borte. Så skulle av og til ønske jeg hadde en treningspartner som også var tegnspråklig.

Meritter:
Mer fun-facts her:
26 landskamper i futsal for døve
Ble kåret til beste keeper i champions league for døve i 2016
2. plass i champions league futsal for døve.
Nordisk mester i futsal for døve