Vi vinner ikke ved å bare heie på de beste

Vi i SpareBank 1-alliansen har nettopp annonsert at vi forlenger vår sponsoravtale med det norske langrennslandslaget med tre nye år. Det samme landslaget som for ikke lenge siden tok med flere medaljer hjem fra OL, og skapte nye magiske øyeblikk for historiebøkene. Det er gøy å være god, og det er unektelig stas å være best. 

Men klarer vi være best i en generasjon til? 

Nå som sesongen til toppidrettsutøverne går mot slutten, må vi ikke glemme de som fortsetter med breddeidretten. Tusenvis av barneføtter på ski. Løypemaskiner og frivillige. Trenere og kasserere. Dugnadsånden. Alle de store og små lagene og foreningene på tvers av landet som jobber beinhardt for å holde hjulene i gang, spesielt i den tiden vi har vært gjennom. Det er breddeidretten som gjør toppidretten mulig.  I dag er imidlertid linken mellom disse to svært sårbar.  

Etter OL-suksessen var kulturministeren ute og snakket om viktigheten av å bevare fellesskapet i idretten. Jeg kunne ikke vært mer enig. Mens vi hyller stjernene våre på toppen av pallen, er faktum at nasjonalidretten vår er truet. Pandemien satte i gang et frafallsras blant norske barn og unge, og langt fra alle kommer tilbake i løypa igjen. Det er spesielt ungdommer som velger å ikke drive med organisert idrett, og det er nettopp disseungdommene som er linken mellom bredde og topp. 

Nå viser også forskning her til lands at økonomi er en barriere for deltakelse. Det er betydelige sosiale forskjeller i idrettsdeltakelse blant barn. Ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status har den laveste andelen idrettsaktive, mens de som vokser opp i de rikeste familiene deltar mest. I tillegg er det ikke rom for de som bare vil være med. Har du ikke ambisjoner om å bli god i alder av 13 år, finnes det få alternativer for deg. Idrett som rekreasjon, og ikke som ambisjon, stopper så fort du når tenårene.

Det kan vi ikke akseptere. Den norske idretten skal inkludere, ikke ekskludere, uavhengig av ambisjonsnivå og økonomisk situasjon. Å være en av Norges største sponsorer av idrett, handler ikke bare om eliten. Tvert imot. Det handler om å heie minst like høyt på de som aldri kommer til å bli best, eller ikke har lyst til å bli best. De som bare har lyst til å være med. De som vil dra på trening med skolekamerater fordi det er sosialt og moro. Det må være plass til dem også. Ellers vinner ingen. 

Her må vi som sponsor ta et større ansvar. Vi må sørge for at midlene går til både store og små på tvers av landet. Til de som vil satse og de som bare vil være med. Vi må være en støttespiller og sparringspartner både innenfor grønn omstilling, sosial inkludering og ansvarlig forretningskultur for klubbene. Og som sponsor må vi stille noen krav. Vi må begynne å forvente at klubber skal bli bedre på å inkludere, fremfor å prestere. 

Andre land har sett til vår nasjon og vår modell for å drive idrett som inspirasjon. Hvordan vi gjennom samarbeid og fellesskap har fostret noen av verdens beste idrettsutøvere. Skal vi fortsette å inneha den posisjonen må vi fortsette å satse på det som har fått oss hit. Nettopp derfor sponser vi ikke bare landslaget, vifortsetter også å være en solid og trofast støttespiller for breddeidretten og alle som bidrar til å bevare den.

Avtalen med landslaget er bare en liten del av totalen vi bringer tilbake til lokale lag og foreninger på tvers av landet. 

Vi tror nemlig kombinasjonen ikke bare er viktig, men nødvendig. Vi vet at bredde gir topp og topp gir bredde,og at landslagets forbilder motiverer liten og stor til å komme seg ut i løypa. For at nasjonalsporten skal leve videre i de neste generasjonene, må vi heie på både bredde og topp.