Hva er freeride?

Hva slags utstyr kreves?
Freeride krever solid alpint utstyr, men er samtidig en av grenene med minst utstyrshysteri – fokus ligger på terrenget og kjøringen, ikke på materiellkappløp.

Freeride som konkurranseidrett?
Frikjøring er den ultimate arenaen der snowboardere, frikjørere, alpinister, kulekjørere og andre møtes for å måle krefter. Sporten stiller høye krav til teknikk, fart, akrobatikk, balanse og orienteringsevne – slik at alle får spilt på sine styrker, og dette gjenspeiles direkte i dommerkriteriene.

Norge har lang tradisjon for organiserte frikjøringskonkurranser. Galdhøpiggrennet ble arrangert allerede i 1934, og i nyere tid kom Røldal Freeride Challenge (2000) og Sauda Backcountry Challenge (2005) – i dag begge viktige internasjonale renn for både juniorer og seniorer.

Internasjonalt organiseres sporten av Freeride World Tour (FWT), grunnlagt som «Verbier Xtreme» i 1996 og med dagens navn fra 2008. Touren begynte som en ren snowboardkonkurranse, og ble fra 2013 slått sammen med Freeskiing World Tour og The North Face Masters of Snowboarding til én global mesterskapsserie. I 2022 kjøpte Det internasjonale skiforbundet (FIS) opp touren – og freeride er nå bekreftet som ny olympisk gren i OL i Alpene i 2030, sportens aller første opptreden i et OL.

Format og dømming av freeride som konkurranseidrett?
Format: Utøverne kjører én og én ned et upreparert fjellparti med naturlige hindre – klipper, kuler og bratte partier – og bedømmes på hvordan de mestrer nettopp den linjen de selv har valgt. Fjellsiden kalles i sporten «facen», og har definerte avgrensninger på hver side samt eventuelle sperrede soner der det er for farlig å kjøre.

Dømming: Dømmingen er kjernen i sporten, og det som skiller frikjøring fra for eksempel slalåm, der klokka avgjør. Et panel på minst tre sertifiserte dommere, ledet av en hoveddommer, gir en helhetsvurdering ut fra fem kriterier:

1. Linjevalg – hvor vanskelig er linjen ned fjellet, og hvordan løser utøveren de krevende partiene?
2. Kontroll – hvor rent og stabilt kjøres linjen, uten fall eller ustø kjøring?
3. Flyt – hvor jevn og sammenhengende er kjøringen, uten unødige stopp?
4. Teknikk – hvilken teknisk kvalitet leveres på selve ski- eller snowboardkjøringen?
5. Air & Style – fordi facen er helt naturlig, er det langt vanskeligere å hoppe fra klipper og vindlepper enn fra kunstige hopp. Dommerne vurderer størrelsen på hoppet, tilnærmingen, hva som skjer i luften – armbevegelser, grep og triks – og hvordan landingen er.

Systemet er bevisst fleksibelt: enhver kjørestil skal kunne vinne, enten utøveren er sterkest i bratt terreng, på store hopp, med teknisk triksing eller på ren fart. Dommerne tilpasser seg utøvergruppen i konkurransen – ikke omvendt.

Sikkerhet veier tungt
Dommerne må hele tiden vurdere hvor fort, hvor stort og hvor kontrollert en utøver kjører, sett opp mot hvor bratt og eksponert terrenget og forholdene er. Går en utøver for et triks de åpenbart ikke har mulighet til å lande, trekkes det poeng automatisk – uansett hvor imponerende det så ut.

Konkurranser og cuper?
Norgescupen i frikjøring består av 5–8 senior og 8–10 junior (12–19 år) konkurranser per sesong. De samme arrangørene arrangerer også mange uformelle kids-konkurranser for de yngste (7–12 år). I dag arrangeres det frikjøringskonkurranser i Narvik, Vassfjellet, Vågå, Voss, Hemsedal, Røldal og Sauda, og stadig flere klubber og destinasjoner vurderer å bli med.

Alle senior- og juniorrenn i Norgescupen inngår også i Freeride World Tours internasjonale cuper, og tiltrekker seg derfor utøvere fra hele verden.

Konkurransenivåer og alternative faces (fjellsider)
Konkurransefacene er inndelt i 4 ulike nivåer, definert som 1*, 2*, 3 og 4.

Det skal alltid finnes flere alternativer faces hos en arrangør, minst 2. Disse alternativene bør ha ulik orientering og høyde for å optimalisere sjansene for å gjennomføre konkurransen under ulike vær-/snøforhold. 

 

Freeride World Tour – «pyramiden» internasjonalt
FWT er bygget som et pyramidesystem med flere nivåer, der man rykker oppover basert på resultater. Systemet skal gi alle – fra unge talenter til verdens beste kjørere – en tydelig vei mot toppen.

1. FWT Junior (under 18/19 år)
Rettet mot unge utøvere, med vekt på skadeforebygging, sikkerhet og fjellforståelse i tillegg til selve kjøringen. Junior-konkurransene graderes fra 1 til 3 stjerner (4-stjerners junior-renn er innført fra og med sesongen 2027). Det arrangeres også et Freeride Junior World Championship (FJWC) hvert år for utøvere mellom 15 og 19 år.

2. FWT Qualifier (fra 18 år)
Seniornivå og et globalt kvalifiseringssystem med over 80 konkurranser verden rundt, gradert fra 1 til 4 stjerner etter vanskelighetsgrad, poengverdi og påmeldingskrav – jo flere stjerner, jo mer teller resultatet. De beste går videre til neste nivå.

3. FWT Challenger
Siste steg før FWT Pro. Her møtes de beste fra Qualifier-serien og de Pro-utøverne som ikke kvalifiserte seg til finalene året før. Nivået har seks konkurranser, og bare de aller beste går videre til FWT Pro neste sesong.

4. FWT Pro (toppen) – 52 utøvere globalt
Selve verdenscupen, med fire kategorier (ski menn/kvinner, snowboard menn/kvinner) og normalt seks stopp per sesong. Sammenlagtvinnerne kåres ut fra de fire beste resultatene i sesongen.
Fellesnevnere på tvers av nivåene
● På Junior-, Qualifier- og Challenger-nivå bygges den globale rangeringen («seeding list») på utøverens tre beste resultater over en rullerende 52-ukers periode.
● Poengsystemet følger stjernegraderingen – flere stjerner gir flere poeng.
● Sikkerhetskravene skjerpes oppover i systemet – skredsekk med airbag er nå påbudt i FWT Pro, Challenger og i Qualifier/Junior-renn med 3 og 4 stjerner.
● Et rådgivende utøverpanel, Pro Freeriders Board (PFB) med åtte fremstående utøvere, gir innspill til FIS FWT om regler, format og rettferdige kvalifiseringsveier.

Kort sagt: Junior → Qualifier → Challenger → Pro
– der stjernesystemet innad i hvert nivå avgjør hvor mye det enkelte rennet teller på veien mot toppen.