Hopp til innhold

Anders Bardal (NTB Scanpix)

Ser frem til nye mål

Da er OL over for denne gang, i hvert fall for hopplandslagene.

Siljes hoppblogg:

Like før det hele brakte løs, da forventingene fortsatt var på topp og nervøsiteten begynte å blusse, fikk jeg et spørsmål om hva som er så spesielt med OL?

Det fikk meg til  å tenke litt, for hva er det egentlig som er så spesielt med OL? Hvorfor er dette den ultimate drømmen? Hvorfor er det dette de trener for? For å være helt ærlig så har jeg ikke funnet svaret. Jeg har ikke funnet svaret på hvorfor Lars Bystøls OL-gull fra 2006 vekker så sterke følelser i meg. Jeg forstår ikke hvorfor bronsen Anders Bardal tok i normalbakken i RuskiGorki skisenter betyr så mye. Eller hvorfor skuffelsen over en 6.plass i lagkonkurransen gjør fysisk vondt. Også tenker jeg for meg selv at svaret kanskje ikke er så viktig. Noen ting trenger vi ikke finne et svar på. Alle trenger vi noe å hige etter, noe som kan være det ultimate, noe som samler hele verden og trimmer pulsen vår i sofakroken. Og om ikke annet så gir skuffelsen oss motivasjon og bekreftelse på at det betyr noe!

 ”Når enden er god er allting godt” passer heldigvis ikke til enhver anledning, fordi lagkonkurransen i hopp var en smertefull affære. Fordi det er nå slik at vi er nordmenn, nordmenn som elsker å vinne men hater å tape. Nordmenn som elsker edelt metal og som alltid higer etter mer. Og edelt metal ble det, med Anders Bardals bronsemedalje fra liten bakke. Anders Fannemel leverer fantastiske resultater i sin OL-debut, så selv om vi gjerne skulle hatt med oss Rune Velta og Anders Jacobsen helt der oppe, kan vi ikke klage når vi reiser hjem med en medalje i kofferten.

Det ble kanskje ikke det vi håpet på, det ble kanskje ikke gull eller medalje i laghopp, men vi har fått et historisk renn for kvinner og en bronsemedalje. En ting er i hvert fall sikkert: vi gir oss ikke her, nå skal ermene brettes opp og blikket løftes.