Hopp til innhold

Harald Grønningen (NTB scanpix)

Harald Grønningen

Selv om mange visste at Harald Grønningen (f. 09.10.1934) hadde vært alvorlig syk i lengre tid var det likevel et meget trist budskap som ble sendt ut fredag. En av tidenes største og mest populære langrennsløpere er død, 81 år gammel.

Grønningen tilhørte den desiderte Norges- og verdenseliten på så godt som hele 1960-tallet. Til tross for at han var veldig beskjeden ble han den naturlige kapteinen for et av tidenes beste norske landslag bestående av stjerner som Gjermund Eggen, Odd Martinsen, Ole Ellefsæter og Pål Tyldum. Ikke fordi han ønsket å være kaptein, men fordi det føltes naturlig for de andre.  Grønningen var nemlig det man kaller «hel ved». 

Han vant 15 km i Holmenkollen 1960, 1961 og samme distanse i Lahti 1960, 1961, 1962. Det har ingen klart verken før eller etter ham. Det ble OL-sølv i stafett i 1960, VM-sølv på 15 km i 1962, OL-sølv på 15 km og 30 km i 1964.  Etter fire internasjonale sølvmedaljer hadde han fått et lite stempel som «sølvgutten». Det var derfor ingen man unnet gull i VM 1966 i Holmenkollen mer enn Harald Grønningen. Individuelt gikk det dårlig, men på stafetten sammen med Odd Martinsen, Ole Ellefsæter og Gjermund Eggen ble det VM-gull. Men fortsatt sto han uten individuelt gull. Han visste at han bare hadde én mulighet igjen, OL i Grenoble 1968, da han ville være 33 år. Det begynte ganske svakt med en 13. plass på 30 km (Odd Martinsen fikk sølv). 

Grønningen ble antatt å være vår svakeste løper på neste distanse, 15 km, og han ble derfor plassert i 1. pulje.  Han gikk knallhardt ut og ledet etter 5 km, men bak ham gikk den finske bronsevinneren på 30 km, Eero Mäntyranta, meget sterkt, og tok ledelsen foran Grønningen etter 10 km.  Det så derfor ut til at det skulle bli et nytt sølv til Lensvikingen.  Men Grønningen hadde mer køl på lager og gikk i mål til klar bestetid med 47.54.2.  Så var det bare å vente på Mäntyranta.  Det ble ulidelig spennende. Bare et par km før mål lå han et par sekunder foran Grønningens passeringstid, men heldigvis klarte ikke finnen å matche Grønningens avslutning, og i mål var Mäntyranta 1.9 sek. bak. 

Dette var et OL-Gull som virkelig varmet den norske folkesjelen. Da den lange og hengslete trønderen sto øverst på seierspallen, det norske flagget ble heist til topps og «Ja vi elsker» ble avspilt - var det mange som ikke klarte å holde tårene tilbake. Det regnes fortsatt som et stort øyeblikk i norsk idretts- og skihistorie. At Grønningen sammen med Odd Martinsen, Pål Tyldum og Ole Ellefsæter utklasset konkurrentene på stafetten la ikke akkurat noen demper på stemningen i Grenoble og rundt om i de tusen norske hjem.  Det gjorde heller ikke «Ole uteligger» da han vant 5-mila. Harald Grønningen var det sindige samlingspunktet i den norske OL-troppen i Grenoble, og ble en skilegende i årene som gikk etter OL-gullene i Grenoble.

Grønningen vant 18 NM-medaljer (9-2-7) og er nr. 3 på Adelskalenderen med 122 poeng, og fikk kongepokalen i 1963 og 1967.  Han er innehaver av Holmenkollmedaljen (1961), Lahtimedaljen (1961/62), Sportsjournalistenes statuett (1961) og Olavstatuetten (1966). På hans hjemsted Lensvik er det reist en statue av ham.

Det er ingen tvil om at det er en meget stor skiløper og en stor idrettspersonlighet som gikk bort fredag. En hedersmann i norsk idrett. Harald Grønningen var rolig, sympatisk og en varm person med godt humør. Vi takker ham for alt han har betydd for norsk idrett og lyser fred over hans stolte minne. Våre tanker går til hans nærmeste familie i disse dager.

Tom Tvedt
President i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite

Inge Andersen
Generalsekretær i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite

Erik Røste
President i Norges Skiforbund