Hopp til innhold

Dette har vi lært av Aukland saken

Anders Aukland er grunnløst blitt hengt ut som mulig dopingbruker i et journalistisk røverprosjekt. Vi har stor forståelses for den belastning dette har vært for Anders og hans familie. Vi må nå diskutere lærdommene i etterkant av svenske «Uppdrag Granskning».

I desember i fjor ble Norges Skiforbund kontaktet av redaksjonen «Uppdrag Granskning» i Svensk Television. De arbeidet med en oppfølger til fjorårets skandaleprogram «Blodräcet», hvor man på sviktende grunnlag spredte mistanke om doping blant norske langrennsutøvere på 1990-tallet. Denne gangen stod 2000-tallet for tur, opplyste svenskene. 

Etter en del skriftlig kontakt med programskaperne, skjønte vi i Norges skiforbund raskt to ting. Det ene var at man var på vei mot et nytt program hvor det ville bli fremsatt skadelige påstander om navngitte enkelt-utøvere, uten dokumentasjon. Det andre var at programskaperne for lengst hadde bestemt seg for vinkling og innhold. De var ikke interessert i vår korrigerende informasjon, de var kun ute etter en innpakning til sine skandalepåstander. 

På dette grunnlaget, og med erfaring fra det forrige programmet, besluttet vi etter en grundig vurdering til ikke å stille opp til intervju-form, men svare skriftlig. Vi ville ikke gi legitimitet til røverprosjektet. Mange har i ettertid ment at det var en gal avgjørelse. 

Vår intensjon var den beste: Vi ville ikke bidra til mistenkeliggjøringen av ærlige og uskyldige utøvere. Jeg uttrykte det slik i Aftenposten allerede i februar: - Skiforbundet finner det ikke riktig å delta i et program som fører til spredning av uberettiget og udokumentert mistenkeliggjøring av ærlige idrettsfolk. 

Og mistenkeliggjøringen kom, rettet mot en enkelt person. Blant alle medaljevinnende skiutøvere på 2000-tallet valgte programskaperne å navngi og feste mistanken på Anders Aukland ut i fra at han skal ha stått på Bengt Saltins oppfølgingsliste. Jeg har kjent Anders helt siden han var ung og lovende. Jeg har jobbet tett med ham og vært treneren hans i fire år. Jeg vet hvilket ærlig blodslit som ligger bak resultatene han har oppnådd. Det finnes ingen dokumentasjon på at norske langrennsløpere har vært dopet, verken Anders Aukland eller noen andre. 

Dette er en overbevisning Norges Skiforbund som organisasjon, og jeg som president, konsekvent og tydelig har forsøkt å formidle i en årrekke. Det var også budskapet vi prøvde å formidle til media da stormen mot Anders brøt løs. Dessverre var media mer opptatt av å forsterke Anders sin forståelige frustrasjon over å ha blitt offer for den lettvinte journalistikken, og hans kritikk av det han mente var et galt valg fra vår side. 

Vi i Norge Skiforbund klarte ikke å komme gjennom mediemuren godt nok med den uforbeholdne støtten og tilliten vi har både til Anders og alle andre norske topputøvere i langrenn. Det beklager vi, og det må vi lære av. 

Helt siden desember prøvde vi å opprette en dialog med Anders Aukland og hans støtteapparat om hvordan vi best kunne hjelpe ham i forhold til programmet. Vi hadde fra det forrige programmet 

gode erfaringer fra andre utøvere som opplevde dette som stor hjelp. I forhold til Anders lyktes vi ikke med å få denne dialogen på plass. Det er jeg lei meg for. 

Også her må vi lære. I samarbeid med utøvere og støtteapparat må vi se hvordan vi kan få på plass bedre rutiner og oppfølging når uberettigede påstander om doping fremsettes mot ærlige utøvere. 

Det svenske dokumentarprogrammet er også et alvorlig varsko om legeetikk på ville veier, ved at resultatet av konfidensielle blodprøver er gitt til uvedkommende. Utøvere som lar seg teste, gir et samtykke til at prøvene kan kontrolleres for å avdekke juks. Men de har ikke gitt sitt samtykke til at resultatene fra blodprøver som ikke gir grunnlag for dopingsaker, skal overlates i tusentall til utenforstående. 

Bengt Saltin var en gang den vel ansette lederen for dopingarbeidet til det internasjonale skiforbundet FIS. Blant de tusenvis av blodtestene som ble tatt under hans oppsyn, førte noen til at dopingsaker ble avdekket. De aller fleste prøvene var negative, og førte ikke til reaksjoner. Det er ikke bare skammelig, men et grovt brudd på legeetikken når disse prøvene i etterkant blir overlatt til journalister som lager skandalejournalistikk ut av materialet. I kjølvannet av denne saken må derfor både de ansvarlige for antidopingarbeidet og FIS finne tiltak for at en slik skandale ikke skal gjenta seg. På sikt er vi redde for at det som har skjedd skal svekke det viktige antidopingarbeidet, fordi utøverne vil være redde for at systemet ikke er til å stole på. 

Også mediene bør trekke lærdom av «Uppdrag Granskning»-skandalen, ikke minst knyttet til enkeltpersoners rettssikkerhet. Våre erfaringer gjennom mange år har lært oss at mistenkeliggjøring knyttet til bruk av prestasjonsfremmende midler og juks er noe av det verste en idrettsutøver kan utsettes for. Det handler ikke bare om selve jukset. Det ligger også implisitt påstander om grov økonomisk kriminalitet, fordi det er store penger å tjene på jukset. Det er derfor et stort ansvar de påtar seg de som retter slike beskyldninger mot norske langrennsløpere. Når navngitt skiløpere som Anders Aukland opplever å bli hengt ut, ofte knyttet til 10 eller 20 år gamle forhold, er det lov å spørre: På hvilke andre områder i samfunnet ville det blitt godtatt at navngitte personer fikk klebet påstander om grov svindel på seg, uten at påstandene kan belegges med fakta? Ikke engang i nettavisenes kommentarfelter aksepteres normalt slikt. Men hos vanligvis seriøse SVT fikk det altså passere. 

Etter de siste dagenes mediestorm rundt et dårlig svensk tv-program, er jeg glad for to ting. Det ene er at ingen ser ut til å feste lit til påstandene og antydningene som programmet fremsetter mot Anders. Det andre er at NRK har valgt ikke å vise programmet. I likhet med oss finner NRK innholdet så etisk problematisk at heller ikke de vil bidra til spredning av usanne insinuasjoner.