Hopp til innhold

Erik Røste (NTB Scanpix)

Norsk idretts tapte mulighet

To spørsmål er blitt stilt etter at Oslo kommune trakk søknaden om olympiske og paralympiske leker for 2022: Hvorfor gikk det som det gikk; og etter at tre ulike OL-søknader på rad nå er trukket, vil Norge noen gang kunne bli en olympisk vertsnasjon?

Som representant for det største særforbundet for vinteridrett og medlem av søkerkomiteen for olympiske og paralympiske leker til Norge i 2022, er jeg selvfølgelig skuffet over utfallet av denne prosessen. Det var alle skikretsene i Norge som stod bak denne søknaden. Det ville vært en fantastisk mulighet for å inspirere en ny generasjon, slik vi så OL på Lillehammer inspirerte barn, ungdom og utøverne den gangen.

I slike prosesser er det alltid noe som kunne vært gjort annerledes, også fra idrettens side. Det får den videre evaluering av prosessen avklare. Jeg har ikke noe behov for å fordele verken skyld eller ansvar for at også søknaden til et OL/PL i 2022 strandet, men vil på et overordnet nivå peke på noen strategiske avgjørelser og hendelser som jeg tror det vil være viktig å ta med seg inn i evalueringsprosessen og også inn i en eventuell ny prosess i framtiden. At Norge på et tidspunkt skal være arrangør av olympiske og paralympiske leker er jeg helt overbevist om.

Søkeprosessen kom skjevt ut allerede da det i budsjettforliket i Oslo i desember i 2012 ble besluttet folkeavstemning i Oslo. Ved at idretten i så høy grad måtte argumentere for hva et OL og PL ville bety for Oslo inn mot folkeavstemningen, kom vi skjevt ut. Det var mange ulike innfallsporter til et standpunkt for eller mot olympiske og paralympiske leker i Oslo, både saklige og mindre saklige. Dessverre kom debatten blant annet til å bære preg av en sentrum-periferi-konflikt, som vi kjenner godt fra norsk politikk. Idretten er vant til regionale drakamper, men dette var vi ikke forberedt på.

Selv om flere sentrale Oslo politikere virkelig kom på banen de siste ukene, var det i høy grad idretten som måtte argumentere både for et OLs store betydning for idretten, men også for by- og infrastrukturutvikling i Oslo. Kanskje skulle idretten allerede den gang vært tydelige på at OL er et nasjonalt anliggende.

Idretten har hele tiden stått bak søknaden med et stort flertall i egne rekker. På det ekstraordinære idrettstinget våren 2012 var det hele 90 % oppslutning. Skissen som den gang ble lagt fram inkluderte fem fylker og syv kommuner i tillegg til Oslo. Det endelige konseptet ekskluderte to fylker og to kommuner. Dette ga næring til de som mente at det ble for mye et Oslo-prosjekt. Også her burde idretten kanskje sagt fra om at den nasjonale oppslutning ville være avgjørende for søknaden. En slik oppslutning ville det vært enklere å oppnå med en større spredning av arrangementet.

Det har blitt sagt mye om at prosjektet manglet folkelig støtte. Det er riktig, i alle fall et stykke på vei. Minst like riktig er det å peke på at prosjektet manglet politisk støtte. Folkelig støtte og politisk støtte henger selvfølgelig sammen. Men ut over kulturminister Torhild Widvey var det svært få sentrale politikere som, i likhet med det Gro Harlem Brundtland gjorde foran Lillehammer-OL, frontet de store muligheter som ligger i et OL-arrangement. Erfaringene og resultatene fra Lillehammer-OL har med fulle vist det kloke i dette. Jeg tror at mange nok så disse store mulighetene, men regnet med at OL-prosessen ville gå sin gang og «orket» derfor ikke å ta belastningen av å fronte idrettens store sak.

Den internasjonale olympiske komites gammelmodige organisasjon, slik den ikke minst ble avdekket i Aftenposten 5. oktober, spilte en stor rolle. Norges Skiforbund har ikke noe behov for å forsvare alle punktene i IOCs charter, men vi gjør samtidig organisasjonen urett dersom vi ikke, slik Vegard Ulvang så helt riktig har påpekt, anerkjenner at dette er en organisasjon i utvikling. Samtidig må vi innrømme at utviklingen har gått for langsomt og er ikke kommet langt nok til at ikke OL-motstandere fikk raust med gratispoeng, selv om disse hadde lite med en praktisk arrangementsgjennomføring å gjøre. Jeg har selv vært til stede under seks OL og det har aldri vært egne veier kun for IOCs ledelse. Veier reservert for deltakere, støtteapparat og arrangører er imidlertid helt nødvendig, slik det var under Lillehammer-OL – men det er noe helt, helt annet. Kanskje vil IOC ha ryddet unna mye av dette parodiske arvegodset allerede i løpet av denne høsten, men da altså for sent for Oslo 2022.

Er så drømmen om et OL på norsk snø skrinlagt for overskuelig framtid? Jeg tror idrettens standpunkt ligger fast, og fortsatt tror jeg idrettsbevegelsen ser hvilke store muligheter som ligger i et OL. Det viktigste er ikke å skape en arena for norske toppidrettsutøvere, men på samme måte som Lillehammer-OL, la arrangementet representere en inspirasjon for en ny generasjon barn, unge og frivillige. Det er gjennom å inspirere, motivere og styrke de mange frivillige i hele Norge i deres innsats for norsk breddeidrett at vi også får de olympiske medalje-vinnerne. Dette er og blir norsk idretts grunnfjell. På det samme grunnfjellet hviler også idrettens store betydning for folkehelsen.

Skal en eventuell fjerde norsk OL-søknadsprosess kunne ha håp om å lykkes, må det imidlertid først skapes en nasjonal forståelse av hvilke muligheter for Norge som ligger i et slikt arrangement og våre nasjonale politikere må være tydelige på at de deler norsk idretts entusiasme og står bak en ny eventuell framtidig søknad.