Hopp til innhold

Frivillighet som trenger fornyelse

Rennleder Cato-André Granseth

Dag Vidar Hanstad, førsteamanuensis ved Norges Idrettshøgskole har kikket på frivilligheten som ligger bak et idrettsarrangement, som NM

Gamle travere stiller opp for å dra i land NM på ski i Lillehammer. Nå trengs hjelp fra neste generasjon. Kommer den?

Denne uken er de i gang igjen. På kort varsel sørger frivillige for at NM på ski kan avvikles i Lillehammer etter at Molde aldri fikk snø. De fleste vet hva de går til etter å ha vært med på utallige arrangement. Av de som svarte på en spørreundersøkelse etter World Cup i desember, hadde 25 prosent vært frivillige på OL i 1994 og majoriteten gjort dugnad på ett eller flere Birken-arrangement.

Det finnes med andre ord mye erfaring og høy arrangementskompetanse i regionen, noe som ble bekreftet da både det nasjonale og det internasjonale skiforbundet satte kvalitetsstempel på arrangement. World Cup ble gjennomført på aller beste måte.

20 år etter lekene begynner mange av de frivillige å dra på årene. Spesielt frivillige i nøkkelposisjoner er en gruppe bestående av godt voksne menn. De kan holde på i en god del år ennå, og bør få lov til det så lenge lysten og helsen holder. Samtidig tvinges det frem behov for fornyelse hvis Lillehammer også i fremtiden skal ha posisjonen som landets beste by for idrettsarrangement. Birken og andre begivenheter knyttet til OL-anleggene gjør regionen attraktiv og representerer en innbringende form for turisme.

Svært få unge

I utgangspunktet bør det gis en viss bekymring når bare 17 prosent av de frivillige på World Cup var under 30 år (28 prosent under 40 år), og kvinneandelen helt nede i 23 prosent. Så lav andel yngre og kvinner har vi ikke vært i nærheten av på noen av de andre undersøkelsene Norges idrettshøgskole har gjennomført rundt i landet de fire siste årene. Her skal det tillegges at frivillige hentet inn fra diverse høgskoler ikke deltok i den elektroniske undersøkelsen, fordi de ikke var registrert med epostadresser. Det rokker ikke ved faktum at kjernen (stort sett fra idrettslag) i svært liten grad er representert ved ungdom.

Det vil kreve noen tilpasninger om World Cup og andre arrangører skal få opp andelen yngre frivillige. Denne gruppen skiller seg fra de eldre på flere måter, noe vi også fikk bekreftet i denne undersøkelsen:

Motivasjonen til de yngre er i langt større grad preget av ønsket om å lære noe, skaffe seg kontakter med relevans for arbeidslivet og få en attest til CV’en. Eldre på sin side er mer opptatt av det sosiale, gjøre et bidrag for fellesskapet, samt å skaffe noen kroner til eget idrettslag. De unge er altså også som frivillige mest opptatt av å hente ut noe for egen vinning; «what’s in it for me?». I stedet for å kjempe mot en tendens som blir stadig mer individualistisk orientert, er det her mulig å komme de unge i møte. Noe så enkelt som å skrive ut en attest bør være overkommelig. Også unge som ønsker å påta seg ansvar, bør få anledning til det på idrettsarrangement. Min erfaring etter å ha forsket på dette noen år, er at mange vokser med oppgaven. Det vil vi temmelig sikkert se denne uken når NM-arrangøren har valgt å satse på Cato-André Granseth som rennleder. Han er i 20-åra og var assisterende rennleder under World Cup.

Arrangement populært

Et idrettsarrangement egner seg utmerket for å engasjere ungdom som frivillige. I tillegg til at engasjementet er kortvarig og preges av action, kan det være den utløsende faktoren som får de unge til å skjønne at frivillig innsats er sosialt og spennende. Det har vi sett på tidligere undersøkelser, blant annet i VM på ski i Oslo for snart tre år siden. De instrumentelle motivene sto langt sterkere før mesterskapet enn etter, og hovedinntrykket i etterkant var at de frivillige hadde hatt det morsomt. De likte å være frivillig.

Her har lederne for arrangementet et ansvar. I så måte er det betryggende at de ansvarlige for World Cup i Lillehammer lyktes med å skape trivsel. På en skala fra 1 til 5 (med 5 som best), var gjennomsnittsverdien 4,43 da de skulle vurdere stemningen i seksjonen de tilhørte. De ga gjennomgående også svært positive tilbakemeldinger om sine egne ledere, samt totalopplevelsen i forhold til sine forventninger. Og da de skulle svare på om de kunne tenke seg å være med som frivillig på World Cup i 2014, var det en eneste person som svarte nei. En gruppe (15 prosent) var riktignok ikke sikker.

Lillehammer 2016

Ungdoms-OL vil absolutt kunne spille en sentral rolle for å bringe inn en ny generasjon frivillige og ledere som idrettsarrangører (og forhåpentlig idrettslag) vil ha glede av i årene etter 2016. Ettersom frivilligheten ble viet mye oppmerksomhet da Idrettsforbundet søkte om statsgaranti for lekene, så ligger det en viss forpliktelse her.

Det vil handle om å rekruttere to typer frivillige. Den ene gruppen skal han ansvaret for gjennomføring av idrettskonkurransene. Skal arrangørene ha nytte av disse etterpå, bør de rekrutteres, opplæres og følges opp av de enkelte tekniske arrangørene, for eksempel curlingklubben på Lillehammer og skøyteklubben på Hamar. I mange av OL-idrettene finnes det erfarne folk med stor arrangementskompetanse som bør trekkes inn for å videreføre kunnskapen. Et godt mentorprogram fra organisasjonskomiteen og eventuelt Idrettsforbundet vil være med å sikre kvaliteten her.

Den andre gruppen frivillige knyttes til service, vertskap, media, annen support og ikke minst kultur- og utdanningsprogrammet. Her trengs ingen direkte kompetanse eller tilknytning til idrett, men gjennom et komplekst arrangement vil mange av de frivillige skaffe seg nyttig erfaring og det vil helt sikkert utpeke seg unge medarbeidere som i ettertid går til gode jobber. Det forutsetter at de får tilstrekkelig opplæring og et miljø de kan trives i.

Trivsel og følelse av et fellesskap er avgjørende for begge disse gruppene. På dette området var den forrige vertsbyen av Ungdoms-OL god. Ett år før lekene i Innsbruck var arrangøren i gang med aktiviteter for å knytte funksjonærkorpset tett sammen. De organiserte faste kro-kvelder, kinobesøk og gikk sammen på idrettsarrangement. På den måten ble det skapt et nettverk og et fellesskap som bidro til å øke motivasjonen før intens jobbing 11-12 dager under lekene.

I Innsbruck var dette i stor grad studenter som trolig har forlatt byen i dag. For Lillehammer er ambisjonene betydelig høyere ved at det skal komme en ny generasjon frivillige ut av lekene. Muligheten er der, og den er nødvendig i en by som stadig trekker til seg nye store arrangement.