Dagens skitur var av det ekstra herlige slaget. Det er først denne uka at det har blitt nok snø til at OL-løypene her på Lillehammer har blitt kjørt opp. I dag kom jeg og Maiken inn i dem på skituren vår. Jeg har jo vært på Birkebeinerstadion mange ganger, og også gått i sløyfene nærmest stadion. Men i dag fulgte vi skiltene til kvinnenes 15 km skøyteløype under OL. For det første ble jeg overraska over at det var én runde. Og det var langt ifra den lengste sløyfa heller.

At løypene var harde, det kom derimot ikke som noen bombe. Det var lange seige bakker som aldri tok slutt. Nåtidas korte sløyfer nær stadion blir helt annerledes. Ikke nødvendigvis dårligere langrenn, bare veldig forskjellig. Kanskje er jeg ekstra fascinert av å sammenligne langrenn før og nå for øyeblikket. Siden jul har jeg lest boka Først i løypa. Det er ei svær bok med smått og stort om langrenns historie i Norge. Har ennå lenge igjen til OL på Lillehammer. Men jeg har allerede lært en hel masse og fått utrolig respekt for fortidas skiløpere. For ca hundre år siden, gikk de milevis for å komme på skirenn, gjennomførte ei femmil og gikk hjem igjen neste dag.

Så kanskje var jeg ekstra nostalgisk der jeg gikk i måneskinnet i OL-løypene. Tankene streifa rundt hvor i løypa løperne var mest slitne, hvor det var mest publikum også videre. Selv var jeg 3 år og var på Lillehammer under OL. Men jeg kan ikke skryte av at jeg husker så mye av det. Men jeg har jo sett et par sambygdinger og OL-vinnere på video derfra en del ganger da. Det var hvert fall en fin tur, i fine løyper og hyggelig selskap.