Etter å ha vært nesten aleine i den norske troppen i fjor om å dra hjem uten medalje, var dette en drømmestart på junior-VM. I fjor måtte jeg pent stå på sidelinja og se på stafetten. Gjett om det var en motivasjonsfaktor. Siden da har jeg jobba knallhardt.

Oppladningen i år har vært god, med unntak av den siste tida. Jeg gikk glipp av oppkjøringssamlinga med en skikkelig forkjølelse. På lørdag klarte jeg ikke engang å bli kretsmester. Og i natt var jeg så nervøs at jeg ikke fikk sove før i 3-tida. Men jeg var i storslag likevel. Og alle problemer er uansett verdt det nå.

På forhånd var målet å forbedre 9.-plassen fra i fjor. Og det ultimate målet var jo en medalje. Jeg starta 8. sist (basert på et rankingsystem der den best ranka starter sist). Da jeg gikk i mål etter mine 5 km, eller rettere sagt kasta meg ned over mål, var det bare å vente. Jeg hadde ikke ligget først på sekunderinger ute i løypa. Først kom Kari 6 sekunder for seint. Deretter kom Heidi 8 sekunder for seint. Da de sa på høytaleren at jeg var juniorverdensmester, måtte jeg beherske meg for å ikke hylskrike som Petra Majdic. Med tårer i øynene, hoppa jeg rundt på stadion. Å være med på firedobbelt norsk er også helt fantastisk. Samtidig ble dagen helnorsk med at Sindre vant gutteklassa.

Nå skal jeg nyte resten av dagen med den norske troppen. Og så må jeg nullstiller meg for resten av løpene her.