Hopp til innhold

NTB//Scanpix
NTB//Scanpix (NTB//Scanpix)

Mitt nyttårsønske

I dag er det en spesiell dag. En dag som er like spesiell hvert år: Første nyttårsdag, det er klart for nyttårs hopprennet.

Hvorfor er det så spesielt? Det er da bare en luke på kalenderen, 24 timer som går like fort eller sakte som alle andre. Og uansett hvor klissete og dramatisk det høres ut, så er det også en dag for nye sjanser. 

Desember er en siste sjanse, med løfter som kanskje ikke rekker å bli innfridd, drømmer som svinner hen eller ønsker som smuldrer bort. Januar er et friskt pust, muligheten til å starte på nytt eller fortsette der du slapp samtidig som du setter en strek over alt som har vært. 

Mitt nyttårsønske er å åpne 2014 slik vi åpnet 2013: med gledestårer og smil som faktisk strakte seg fra øre til øre. Hvorfor? Jo, fordi tre av de fire beste i fjorårets nyttårs hopprenn bar det norske flagget på hjelmen. Fordi hoppsjefen var så stolt at han gråt på TV. Fordi ingenting er så magisk som å høre Arne Scheie gå av skaftet i kommentatorboksen. Det er derfor jeg sitter her i dag selv om kroppen trygler meg om noen timer til på øyet så holder forventningene meg våken. 

Forventingene om å fly en meter opp av sofaen i ekstase. Drømmen om at Anders Bardal endelig skal få sin fortjente hoppuke seier. Og håpet om at stolthet og glede skal ta over for nervene. Nervene som gjør hendene mine klamme  på vegne av hele det norske landslaget og vemod fordi det er Arne Scheies siste nyttårs hopprenn som kommentator. 

Godt nytt hopp år! 

NTB Scanpix