Hopp til innhold

NTB//Scanpix
NTB//Scanpix (NTB//Scanpix)

En siste sjanse

Bischofshofen står for tur og hoppuka er snart over.

Siljes hoppblog: Selv om resultatene kanskje ikke har blitt de vi drømte om etter Oberstdorf har vi i ettermiddag en siste sjanse. En siste mulighet til å se våre seks menn ta ut sine potensialer.

Jeg har aldri vært særlig god på avsluttninger, men det er allikevel alltid litt godt å sitte foran TVen og se på rennet i Bischofshofen. Fordi det kommer en ny sjanse neste år, en ny sjanse for nye utøvere til å imponere og en ny mulighet for meg til å krype opp i sofaen med "det er jo hoppuka" som unnskyldning. Så selv om det er litt vemodig, litt nervepirrende og marginene kanskje ikke er på vår side når det kommer til sammenlagtseieren, så er det fortsatt en seierspall igjen.  

Så hva har denne hoppuka gitt oss? Flere gode kort. Jubelrop. Spenning og nerver. Skuffelse. Forventinger. Og håp. Håp vi trenger nå rett før OL, håpet om at Norge kommer til å bli best verdens beste hoppnasjon.

For er det ikke det alt handler om, sånn egentlig? Følelsene vi sitter igjen med, drømmene som skapes og skuffelsen vi må lære oss å leve med? Nå skriver jeg som om slaget er tapt allerede, men den første prøvehoppren har jo ikke sluppet bommen en gang. Vi har fortsatt tid til å skape litt forisnket romjulsmagi, vi har fortsatt tid til å fyre av en etterlatt nyttårsrakett og vi har fortsatt muligheten til å håpe, håpe at en av Anders`ene kan knuse resten av verdenseliten ned i støvlene. Det er det ingen som kan ta i fra oss. 

 

NTB Scanpix