Hopp til innhold

NTB//Scpanpix
NTB//Scanpix (NTB//Scanpix)

Alle gode ting er tre

I en kokende heksekjel. I løvens hule. I dag går rennet i Innbruck av stabelen. Det tredje rennet i hoppuka.

To og tyve tusen billetter er solgt, 25 dueller er klare og vinden leker litt med nervene våre. I dag har vi det siste kortet, igjen, og det er deilig å vite at navnebrødrene på landslaget kommer som perler på en snor helt i slutten av første omgang. 

Hoppsporten er så uforutsigbar. For hvordan kan en som ikke en gang kvalifiserte seg til rennet i Oberstdorf vinne kvalifiseringen i Innsbruck? Er marginene virkelig så… marginale? Handler det om hvilket bein utøveren står opp med først på renndagen eller er det flaks og tilfeldigheter? Eller er det slik at de finner en bryter vi ikke en gang visste eksisterte, som gjør blikket om til besluttsomheten selv og gir de stålkontroll over kroppen? 

Jeg har ikke svaret på noen av disse spørsmålene, men en ting jeg veit er at det er lett å glede seg over Anders Fannemels seier, "selv om det bare var en kvalifisering". Er det ikke derfor vi ser på skihopping? Fordi det kan komme frem en underdog og røre oss litt. At vi kan se skuffelse og ekstase i løpet av sekunder, fordi uansett hvor hardt de prøver nede på sletta så klarer de ikke skjule noen av delene. 

Så tusen takk, Anders Fannemel, for at du viser oss hva hoppsporten handler om: Marginer. Tusen takk, Anders Bardal, for at du holder liv i spenningen om sammenlagtseieren, som kanskje virker fjern men som du fortjener mer enn noen andre. Tusen takk, Anders Jacobsen, for at du viser oss at det lønner seg å aldri gi opp. Tusen takk, Rune Velta, for at du bidrar til litt navnevariasjon i dagens norske tropp, og for at du viser at du har potensiale og egenskaper til å slå til når det gjelder. 

NTB Scanpix