Hopp til innhold

Anders Bardal (NTB/Scanpix)

WC Lillehammer 2013

Årets World Cup på Lillehammer er over, snøen har lagt seg og jeg kom hjem med julestemning.

Anders Bardal forsvarte Norges ære med en 4. og 2.plass i liten og stor bakke. Vi tok 3.plassen i mixed team konkurransen på fredag og selv om jentene ikke tok noen pallplass var helgen vellykket.

For øyeblikket sitter jeg foran peisen med en følelse som minner litt om vemod fordi helgen er over. Vemod og tilfredshet. Det å være med hopplandslaget på tur er nemlig en eneste stor virvelvind av liv, humor, godt humør og inntrykk. For ikke å glemme den gode stemningen under rennene. Til tross for snøvær, kulde og enda mer snøvær så møtte mange opp i bakken for å heie nordmennene frem.

Det er noe spesielt ved å stå med snø til anklene og kjenne sommerfuglene i magen når noen med Norges flagg på hjelmen flyr gjennom lufta. Det er litt som om tiden står stille i noen sekunder før du får lov til å rope uhemmet av glede eller dra luekanten langt ned over ansiktet i skuffelse. Høre de samme sangene bli spilt, slik som de ble i fjor og året før det igjen. For meg er hopprenn assosiert med gjensynsglede, muligheten til å puste fritt og glemme alt annet, latter og frustrasjon eller verdens største smil.

Jeg blir stolt av hopp-Norge når jeg ser barn som ikke står i ro i mer enn ti sekunder av gangen, fordi de flyr opp og ned den mobile hoppbakken som stod plassert ved siden av OL-ilden. Jeg blir veldig norsk når jeg ser ut over Lillehammer, full av snø og lys. Når solen går ned og det ser ut som om OL-ilden har satt fyr på resten av himmelen. Jeg synes ikke så fryktelig synd på de kalde tærne mine, når jeg tenker på Lillehammer Hopps utøvere som sitter på toppen som prøvehoppere og venter, mens de fryser verre enn meg når jeg snøbadet på hytta for fem år siden. Jeg blir litt trist når bakken ikke velter over av tilskuere, men ler litt av min egen misnøye når de som møter opp lager liv og holder pusten sammen med meg.

Det er noe helt annet å stå i bakken enn å sitte hjemme i stua. Stemningen sitter fortsatt i kroppen og jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til neste års arrangement i Lysgårdsbakkene, med enda flere folk i bakken og nordmenn på pallen.

NTB Scanpix