Hopp til innhold

NTB//Scanpix

Romjulsmagi i Oberstdorf

Hvorfor er disse fire rennene i hoppuka så spesielle?

Har det noe med romjulsmagien og lovnadene om et nytt år som ligger i bakgrunnen og lurer mens vi er benket foran TV skjermen i en drøy uke, eller er det noe helt annet som ligger bak?

For meg finnes det bare én måte å starte det nye året på: Med nyttårshopprennet og store forventninger. I dag er det allikevel ikke nyttårshopprennet som er aktuelt, i dag er det Oberstdorf og en viss nordmann med isblå øyne vi krysser fingrene for.

Min hoppukesøndag startet med å betale avisbudet, etter å ha løpt groggy rundt i huset for å lete etter småpenger. Vanligvis leser jeg ikke avisen, men i dag smilte Alexander Stöckl til meg fra forsiden, den eneste østerrikeren jeg virkelig har sansen for. Og jeg ble litt stolt, slik jeg alltid blir, når jeg skimter godord og håp blant hoppnavn og kjente fjes.

For nøyaktig syv år siden var jeg tilskuer i Oberstdorf, da vår kjære Anders Jacobsen tok seieren og hele hoppuka med seg hjem til Norge. Det var noe helt spesielt å stå i bakken med tusenvis av tilskuere som brølte like høyt hver gang en utøver satte utfor. Det kan ikke sammenlignes med noe annet, fordi det er som en eneste stor masse som sukker og jubler i kor. Publikum vil ha en god idrettsopplevelse, noe de alltid får. Noe de alltid er med på å skape.

Så hva er det som er så spesielt med hoppuka? Fordi det er noe annerledes, noe godt, over disse rennene. Klarer vi å nyte andres suksess litt ekstra fordi vi er så takknemlige og tilfredse etter julemiddagen?
Selv om det gjør vondt i hele kroppen når vi mislykkes våger vi å håpe. Vi har vi fire sjanser, åtte hopp av hver utøver, tolv tellende stilkarakterer for hvert håpefulle fjes og titusenvis av ville publikummere som lover oss mer. Fordi desember er årets siste måned, årets siste sjanse til å innfri håp og drømmer som ennå ikke har blitt virkelighet.

Om dine drømmer har blitt virkelige eller ikke, har du i dag muligheten til å se én manns drømmer gå i oppfyllelse. Fingre og tær krysses av hver eneste nordmann, for i dag er det vi som har det siste kortet. Vi har Anders Bardal, en mann som fortjener å kunne sette ”vinner av hoppuka” på merittlisten sin. En mann som har jobbet hardt i så mange år og som i dag er en av verdens beste. Kan han i dag ta et skritt mot hoppukeseieren han fortjener? Kan vi håpe på litt romjulsmagi? 

NTB Scanpix