Hopp til innhold

NTB/Scanpix

Idrettsglede

Hvordan kan jeg som aldri har hatt hoppski på beina være så brennende opptatt av hoppsporten?

Hva er det med denne idretten? Det er et spørsmål som alltid har ligget der og ulmet, men i det siste har det dukket opp på daglig basis for min del. Hvordan kan jeg som aldri har hatt hoppski på beina være så brennende opptatt av hoppsporten?

Jeg har aldri fått oppleve adrenalinkicket, mestringsfølelsen eller noe som ligner på det å fly. Det nærmeste jeg kommer et adrenalinkick er når jeg trår ut på scenen, sminket til det ugjenkjennelige vel vitende om at foreldrene mine sitter i salen.
Det nærmeste jeg kommer mestringsfølelsen av å sette nedslag etter å ha sust avgårde som en rakett i ovarennet i 90 km/t, er når jeg ser at ordene mine bli delt på nett.
Det eneste jeg har opplevd som har skapt suget etter å føle friheten som kommer med luft under skiene, er det millisekundet på toppen av en berg og dalbane da sommerfuglene i magen min ikke veit om de skal fly opp eller ned.

Det er så lett å si ”jeg skjønner ikke at de tør!” når vi står trygt på sletta.Jeg skal ikke påstå at jeg skjønner eller forstår hvordan noen som er ved sine fulle fem slipper den bommen eller i det hele tatt tråkker opp og ned trappene i de støvlene, men og det er et er et ganske stort men her: Jeg har stått på toppen, jeg har tråkket rundt med kamera, klær, papirer, mat og gudene veit hva, opp og ned disse helsikes trappene. Sittet i skiheisen og trodd at jeg skulle spy fordi det er så langt ned. Jeg har stått på toppen av den gamle Vikersundbakken som svaiet i vinden og vært sikker på at det var så glatt at jeg kom til å skli, jeg har krabbet opp trappene til verdens største hoppbakke.
Hvis du bare har stått på sletta eller sittet i sofaen hjemme så aner du ikke hvor syk denne sporten faktisk er. Bare tenk på det neste gang du ser noen hoppe på ski, virkelig tenk over hva de faktisk gjør. De har ingen fallskjerm, digre snøfonner som tar de i mot eller airbag som kan dempe fallet.

Du kan ikke forestille deg det vanvittige adrenalinkicket og gledeshylet som eksploderer etter å ha satt nedslag på 200 eller 2 meter, det kan ikke jeg heller. Det du allikevel kan gjøre er å drømme om det, beundre de som gjør dette. De som spretter opp igjen etter et fall, før vi rekker å trekke pusten, de som smiler og vinker til kamera mens de blir geleidet inn i en ambulanse. Det er disse menneskene som har idretten sin tatovert i sjela.

Jeg tror hopperne våre lyver for seg selv når de sier at de kunne drevet med fotball, langrenn eller studier hvis skihopping ikke hadde vært et alternativ. Hopper du på ski får du faktisk dette adrenalinkicket alle drømmer om hver. Eneste. Dag. På trening. Det er mestring hver eneste dag. Det er fugleperspektiv flere ganger om dagen. Det er ikke fritt fall, det er deres kropper og et par plankebiter som bryter gravitasjonslovene for en stakket stund og flyr.  

Kanskje jeg beundrer skihoppere fordi dette er den eneste kontorjobben jeg noen sinne kommer til å trives i. Kanskje er det fordi jeg ikke føler meg lat fordi jeg drømmer om å gjøre noe annet enn å utvinne olje eller designe nye lyntog. Kanskje er det derfor jeg klarer å sette pris på det hver eneste dag. Fordi kultur og idrett bidrar til å øke livsgleden, det gir oss en mulighet til å glemme alt annet og bare stå der i ærefrykt eller tankeløs frihet. Idrettsgleden er så spesiell, fordi den får fram det beste i oss: Evnen til å glede seg på andres vegne. Og jeg vet ikke om noen idrettsgren som har bedre mennesker som utøvere enn hoppsporten. De må kanskje dele førsteplassen, men det finnes ikke bedre. Derfor elsker jeg skihopping, jeg har det i blodet fordi jeg er nordmann og stolt av det.

 

NTB Scanpix