Hopp til innhold

Jan Ottar Andersen

Trener for Flying Team Vikersund

Klokken 09.00 yrer Drammenshallen allerede av liv. Kroppen min er fortsatt trøtt, men tankene spinner i høygir: Litt nervøs og litt spent, men jeg trenger ikke klistre på smilet, det er allerede der. Jeg er ivrig etter å begynne å jobbe på gulvet. Det første jeg får øye på når jeg kommer inn i hallen er sju utøvere som ligger på hver sin grønne matte og tøyer deler av kroppen jeg aldri har tenkt at bør tøyes. De har allerede vært våkne i mange timer, fått i seg en real frokost og trent siden klokken rundet åtte.

Denne torsdagen er jeg riktig nok ikke på jakt etter Norges kommende verdensmestere, jeg jakter på historien til trener Jan Ottar Andersen. Han sitter i en dyp samtale med Kjetil Strandebråten helt til han får øye på meg, da spretter han opp og forklarer med et smil hva gutta holder på med. I dag skal fysioterapeuten for landslaget kjøre noen tester, men for øyeblikket gjør de seg klare til en spenst økt. Under testingen er lagfølelsen på plass og jeg får se konkurranseinstinktene blusse opp som små glør. De vil alle ha bedre resultater enn testen fra i våres. Oppmuntrende kommentarer og konstruktiv kritikk er de eneste lydene som fyller rommet når en av utøverne testes. Pausene fylles av gutteprat jeg aldri har forstått meg på.

Etter endt økt sendes gutta hjem til jobb, Playstation og lekser. Jeg har lenge lurt på hva som driver en person til å dedikere hverdagen sin til andre, det å trene unge utøvere og Jan Ottar forteller smilende om sin egen hoppkarriere:
- Jeg hoppet selv på ski frem til jeg var to og tjue, og husker enda hvor vondt det var å legge skiene på hylla. Jeg gråt og gråt, det var jo blitt en livsstil og hadde alltid vært en del av meg! Så det å innse at man kanskje ikke har det som skal til for å bli best er tøft.
Etter noen år følte jeg at jeg hadde noe ugjort, og var så heldig at jeg fikk komme inn og trene Flying Team Vikersund. Det er vel vanlig å gå veien gjennom hoppskoler og slike ting, men jeg tok nå over rollen som hovedtrener sammen med Kim Arild Tandberg i 2007.
Jeg kommer ikke på noen innenfor trenermiljøet i Norge som ikke selv har drevet med hopping på et eller annet nivå, så man kan kanskje si at det er noe ved denne idretten det er vanskelig å gi slipp på.

Vi sitter lenge og prater om hvorfor det er så vanskelig å gi slipp på hoppsporten som livsstil og hvorfor jeg elsker å sitte på sidelinjen og observere denne sporten. Så hva er det som gjør at mennesker som Jan Ottar gir meg utøvere jeg kan glede meg på vegne av?
- Det som er så spesielt med denne sporten, er at det konkurreres innad i lagene den ene dagen og at de skal sloss som et lag den neste. Det er utrolig vondt å hoppe dårlig, når du føler at du har så mye mer på lager, men hvis en lagkamerat står på pallen er det ekte glede du ser på sletta der de bæres rundt på gullstol, eller jubler sammen som et lag for at én av dem lyktes.

På spørsmål om hvilket hoppminne fra de siste ti årene som står sterkest hos ham, nevner han OL-gullet til Lars Bystøl og hans tidligere lagkamerat, Anders Jacobsens, hoppukeseier.
- Det var nok få som ikke gledet seg over det OL-gullet hvis de kjente Lars på en eller annen måte, han er en så ålreit type og fortjente virkelig å oppleve det. Det var veldig spesielt!
Jacobsen vant jo hoppuka like etter at jeg hadde lagt opp, så jeg var inne i en veldig kjip periode. Det å gi slipp på skiene er en vanskelig prosess, men å se Anders slå gjennom med seier i hoppuka var helt fantastisk. Vi hadde hoppet sammen i Flying Team Vikersund, så på mange måter følte jeg jo at jeg var en del av det hele.

Jan Ottar kjente også bestefaren min, Frank Bråthen, som var en kjent ildsjel i Gjerpenkollen sammen med Walter Hafner. Så hvor viktige er egentlig ildsjelene for hoppidretten?
- De ber jo aldri om noe tilbake, de vil jo ikke legges merke til. De er ikke der for sin egen del, men fordi de vil gi noen andre glede av denne idretten. Preparerer bakker, fikse med utstyr, heier og står klar med en hjelpende hånd etter et fall. Det er jo de som står for det første møtet med denne idretten og mye av rekrutteringen. Så de er grunnpilarene i hele systemet.
 
Evnen de har til å glede seg over unger i bakkene er unik og grunnleggende. Jan Ottar innrømmer også at det er i de små bakkene han ser størst idrettsglede.
- Det å se noen bryte barriere etter barriere, gå opp en bakkestørrelse eller legge på en halvmeter eller to er helt fantastisk. Mestringsfølelsen og gleden synes så lett på dem!

Er det ikke det denne idretten handler om, å bryte barrierer?
- Jo, så absolutt. Det er kanskje litt ekstra spennende å jobbe med utøvere som kjenner litt ekstra på frykten. Fordi de møter den jo hver dag, så det å få være med på den utviklingen er veldig spennende og givende.

Hva driver deg og gir deg mest glede?
- På mange måter får vi jo lov til å være med å utvikle personligheter også, ikke bare idrettsutøvere. Vi er en del av overgangen fra lek og moro, til at det blir alvor, og forandringen fra barn til voksen. Det er jo vi som skal levere utøvere, og ikke minst mennesker, til landslaget. Så det psykiske arbeidet er like viktig som det fysiske.

Han ler litt og forklarer meg at han på mange måter har fått en form for psykologiutdannelse ved å drive med dette:
- Det å se en utøver helt på bunn, sint eller sønderknust, er veldig tøft. Vi er jo der for å hjelpe de til å komme seg opp igjen og for å hjelpe de med å holde motet oppe. Så er det utfordringene ved å bygge et lag også, fordi lagfølelsen er veldig viktig, de er sammen om dette samtidig som de er individuelle utøvere. Det er veldig viktig for meg.

Han avslutter med å si at han ikke kunne hatt en bedre jobb, og jeg tenker for meg selv at Flying Team Vikersund ikke kunne hatt en bedre trener. De to timene jeg tilbrakte på sidelinjen denne torsdagen opplevde jeg en gjensidig respekt mellom trener og utøver. Det var spøk og blodig alvor om hverandre, noe jeg tror bygger lagfølelse og trygghet. Så om vi hører navnet Jan Ottar Andersen nevnt i en takketale under en medaljeseremoni om noen år blir jeg ikke overrasket.

NTB Scanpix