Hopp til innhold

Hva er en ildsjel?

Det å være en ildsjel er noe det snakkes ofte og høyt om i hoppmiljøer. Regel nummer 1. er bare at det aldri er ildsjelene som gjør det. Uansett hvor hyppig dette ordet brukes, er det ikke alle som vet hva det betyr: I følge ordbøkene jeg har snublet over på nett, betyr ordet ildsjel at ”en person er fylt med brennende iver og begeistring” , hvis man da i tillegg legger til at de utfører enorme mengder frivillig arbeid og har evnen til å glede seg over andres mestringsfølelse, så får vi i hvert fall hoppsportens bilde av en ildsjel.

Frank Bråthen, min bestefar, var alltid å finne i hoppbakken. Var han ikke i Gjerpenkollen, var han på hytta eller ute på tur med hunden. Han hadde ingen barnebarn som trålte trappene i bakken han la sjela si i, han fikk ikke betalt og han krevde ingenting som takk for alt strevet. Han er også mye av grunnen til at jeg interesserer meg for skihopping, til tross for min høydeskrekk og treningsvegring. Fordi vi mennesker er nå skrudd sammen på den måten, at brennende iver og begeistring rører oss og skaper interesse. Det å høre på en person som prater om noe de har kunnskap om, glede av og lidenskap for, setter følelsene våre i sving. Du trenger nesten ikke forstå det de sier, så lenge du ser på de når de prater om det: Lyset som tennes i øynene, latteren som kommer når de husker noe vi aldri har opplevd, livet i stemmen og sukket som kommer fra dypet av sjelen når de tenker på noe som ikke gikk etter planen. Det er bare det at det gikk ikke galt for dem, men for en utøver og for en ildsjel er det det samme.

Det er heller ingen som kan si at bestefar ikke stilte opp for oss barnebarna, fordi han så hver eneste teaterforestilling, fotball- og håndballkamp. Han ertet oss til vi skrek i fortvilelse og kilte oss under føttene når vi hang med leppa. Han hadde alltid tid, kjørte alltid omveien for å plukke oss opp og delte historier fra ungdomstiden sin. Allikevel hadde han nok kjærlighet og tid igjen til skihoppingen, til barna i Gjerpenkollen og preparering av bakkene. Tirsdagskveldene på vinterstid var den beste kvelden i uka, fordi da var det hoppskole og jo flere barn som strømmet til, jo bedre. Han trengte ikke se barnebarna i bakken, fordi han stod der i hoppsportens ånd, noe jeg er sikker på at han fortsatt gjør…

En ildsjel er en person som legger ned tusenvis av timer for å gjøre det mulig for unge, håpefulle utøvere å oppleve gleden av mestring. Adrenalinkicket. Skuffelsen. Selvrealiseringen. Håpet. De er med på å skape drømmen om å fly lengst.

Og for de som lurer på hva disse ildsjelene egentlig gjør så har utøver Johann André Forfang en fin historie på nettopp dette:
”Pappa! Pappan min har alltid vært like gira som meg i å få hoppbakken i stand. Husker spesielt et tilfelle hvor han tok fri fra jobben ei uke (eller om det var to) for å bære snø opp tilløpet alene. Og for de som har sett tilløpet i Grønnåsen så er det alt annet enn en dans på roser. Etter at han hadde fått snøen opp i tilløpet måtte han vanne og trekke spor. Legger til at vi ikke har noen maskiner til å hjelpe oss med arbeidet i tilløpet. Pappa ble sykemeldt etter at han hadde gjort bakken klar. For meg er det selve definisjonen på ”ildsjel”.”

Du vil aldri kunne betale en ildsjel i form av valuta, da hadde de ikke vært det de er. Og slike mennesker vokser ikke på trær: I et samfunn som flyter over av materialisme og tid som blir til penger, har de klart å tilegne seg den egenskapen det er å livnære seg på andres glede. Å gjøre andres mestring om til sin og la være å trå frem i rampelyset. De trives nemlig ikke der framme, helt på kanten, de trives i kulissene.

De skal bare vite at de ikke blir glemt. Mennesker som Per Olav Blikås i Molde, huskes av utøvere fordi han gjør det mulig for dem å forlate hoppkanten og sveve nedover bakken. Olaf Pedersen som gjør Lysgårdsbakkene klare for å skape følelsen av mestring og selvsikkerhet. Erling Johansen som entusiastisk rekrutterer Bekkelagets unge håpefulle. Arthur Taubu som gjør slik bestefaren min gjorde, han fortsetter å drive sin lidenskap fremover selv om sønnen hans har lagt hoppskiene på hylla. Arne Wefring Smith som holdt Ringkollbakken åpen ekstra lenge, for at én utøver skulle kunne ”perse” over 30 meter. De som får ildsjelprisen, slik som Joar Hagen, men som aldri ba om den. John Sigmund Moen som gir tankefulle mennesker muligheten til å flyte nedover bakken, slik at de bare kan få lov til å være for et øyeblikk eller to.

Hoppsjef, Clas Brede Bråthen, har sagt at det finnes ingen sport som har bedre ildsjeler enn hoppsporten. De har kanskje like gode, men de må nok dele førsteplassen.” Så siden jeg har vokst opp med en ildsjel i bakhagen, kan jeg bekrefte dette. Og det å lese Stian Skinnes sine ord om min personlige ildsjel fikk tårene til å trille:

”En person som har betydd mye for meg, var og vil alltid være hoppskolens far Frank Bråthen. Frank ga meg i 2001 klarsignal til mitt første skihopp i K5 i Gjerpenkollen. Siden da fulgte han meg veldig tett og ble som en mentor for meg. Frank hadde alltid et innspill på lur og mente at jeg kunne bli den beste. Når jeg en dag får til dette Frank, skal du ha mye av æren! Takk Frank.”
 
Alle disse ildsjelene er blodpumpa som holder maskineriet i gang, så selv om ikke alle får muligheten til å pynte peishylla med en pris fra idrettsgallaen får de barnelatter og hjertevarme smil. Men takket være denne ildsjelsprisen og Trygve Bringsverd har resten av Norge fått et bilde av hva en ildsjel er.

Så Roald Olsen som preppet bakker og ga klarsignal for større bakker, belønnes med øyne som gløder av mestringsfølelse. Ole Eivind Fuhre er med på å skape idrettsglede. At Tore Haug bidrar til at noen får oppleve det herlige ”kicket” av å fly langt ned i bakken. Det er mennesker som Morten Fretheim og Alfred Strøm som legger grunnpilarene for utviklingen utøverne har som unge, og som gir de muligheten til å si at ”skihopping betyr alt”. Takket være Harald Sørli tok hoppmiljøet i Tolga fyr, slik at det kunne vokse opp hoppere der også. Fordi Stein Johannessenèr rundt om i det ganske land ser viktigheten av å stille opp for de som aldri har sittet på bommen før. Gjerpenkollens store høvding, Walter Hafner, som skaper perfekte treningsforhold. 


De er ikke bare med på å skape Norges kommende hoppelite, men også glede og mestring for de som ikke legger skiene på hylla med edelt metall i skapet. Så: dere skal bare vite at dere ikke blir glemt, som foreldre, besteforeldre, motorer, ”preppere”, heiere, mentorer og ildsjeler. Dere gjør hoppmiljøet til det fineste idrettsmiljøet jeg vet om.

Hvem er din ildsjel? Kommenter på hopplandslagets Facebook side her: 

NTB Scanpix