Vi er aktive i hoppmiljøet i Gausdal skilag og bidrar til at mange barn og unge har et aktivitetstilbud i hoppbakken. I og med hoppmiljøet er såpass lite i Norge er det også kort vei fra elitehopperne til våre unger i hoppbakken. Vi kjenner ikke igjen det du i media beskriver som et stort problem innenfor hoppsporten. Vi lurer på med hvilken bakgrunn du legger frem at hoppsporten som sådan har et større problem enn andre idretter i forhold til fokus på vekt og kropp. De siste ti årene har to hoppere på landslagsnivå lagt opp og oppgitt problemer med å komme ned i vekt som årsak, samtidig som en hopper har lagt opp med bakgrunn i problemer med å gå opp i vekt for å kunne hoppe med ønsket skilengde.

Slik vi ser det er det en større utfordring for hoppsporten at vi tiltrekker oss unge som søker spenning og hvordan vi skal ivareta disse slik at ikke rus og alkohol blir en erstatning når hoppskiene legges på hylla.
Slik vi ser det er hoppmiljøet mangfoldig og med rom for alle, vi har hoppere i alle aldre og fasonger, med fysiske og psykiske utfordringer.

Når mener du at vi skal fortelle disse at de skal slutte å hoppe på ski?

Er det ikke et samfunnsansvar å legge tilrette for at alle skal være i aktivitet?

Eller skal vi anbefale barn og unge å holde seg unna idretter med bakgrunn i at de kan utvikle en spiseforstyrrelse?

Hvilke idretter eller aktiviteter er i så fall trygge?

Er det ønskelig å skremme barn, unge og deres foreldre fra å delta i aktivitet i hoppbakken, langrennsløypa og på andre idrettsarenaer fordi de kanskje ikke har det riktige genetiske materialet til å komme i verdenstoppen?

Det er jo ikke slik at vi engasjerer oss i vårt lokale hoppmiljø for å lage verdensmestere, det er noe som kan være mulig for enkelte dersom de selv ønsker det nok.

Men, er det ikke like viktig å legge til rette for mestring i alle aldersklasser?

Vi tenker også at spiseforstyrrelser dessverre er en del av vårt samfunn, og er det riktig å legge skylda på idretten - eller kan man tenke seg at spiseforstyrrelser også utvikles blant de som ikke driver idrett på høyt nivå?

Vi kan i hvertfall si at i Gausdal kommer vi ikke til å slutte å oppfordre ungene til å hoppe på ski, tvert imot. Her skal det være plass til alle, det skal være lov å ha ambisjoner og det skal være fokus på lek, moro og gode opplevelser. Gjennom dette har vi tro på at ungene utvikler gode holdninger og blir bedre rustet til å møte livets opp- og nedturer.

Med vennlig hilsen.

Linda Svendsrud og Erik Øihaugen

Hei Linda Svendsrud

 
Innledningsvis vil jeg si det er flott å se at dere er aktive i hoppmiljøet og bidrar til at mange barn og unge har et aktivitetstilbud i hoppbakken, og jeg synes det er prisverdig at dere sørger for at ungdommen kommer i aktivitet i nærmiljøet.
 
Så er det en del i mailen din som jeg vil kommentere nærmere og også svare på:
 
Bakgrunn:

1. Når du spør hvilken bakgrunn jeg har for å si at hoppsporten har et større problem enn andre idretter, går det kanskje ikke så klart fram i intervjuet at jeg snakker om vektsensitive idretter, hvor hopp er en del av disse.  Altså ikke at hoppsporten har et større problem enn andre idretter.

Men når det er sagt er det faktisk slik at det ble slått alarm internasjonalt på grunn av utviklingen innenfor hoppsporten.  Det viste seg at ca.25% av de hopperne som presterte internasjonalt hadde BMI-verdier under det nivå som WHO (Verdens Helseorganisasjon) har definert som undervekt. Forskere og klinikere fra Østerrike publiserte artikler som viste hvor mange hoppere som hadde anoreksi.

Det er også en av hovedgrunnene til at IOC Medical Commition har opprettet en internasjonal ekspertgruppe som skal komme med anbefalinger overfor de internasjonale særforbundene om tiltak og nye regler i vektsensitive idretter. Jeg er selv oppnevnt i denne gruppen og i arbeidet vårt har hopp stor plass. Vi vil forhåpentligvis konkludere vårt arbeid i løpet av inneværende år.

2. Erfaring over år med hoppere fra Toppidrettsgymnasene er en annen del av min bakgrunn. På generelt grunnlag kan jeg si at det fremkommer at det ikke for alle disse er enkelt å skulle ha et normalt forhold til mat når de må følge diett allerede som 15-16 åringer. Det er et faktum at det er spesielt farlig å gå på for lavt energiinntak i den alderen, grunnet risiko for ikke å få en optimal vekst og utvikling. Det blir negativt fokus på mat og vi risikerer at disse ungdommene slutter med idrett før de i det hele tatt får prøvd seg.
 
3. Som ytterligere bakgrunn er jeg selv mamma til en gutt som var heldig å få være kombinertløper på nasjonalt nivå inntil for 4-5 år siden, så jeg kjenner hoppsporten godt også fra det ståstedet og har levd tett på denne idretten i mange år.

4. Videre er min bakgrunn at jeg i 20 år har arbeidet med problemområdet spiseforstyrrelser og vektregulering og i mange år hatt en stilling på Olympiatoppen - etter 2008 i privat klinikk. Gjennom disse årene har jeg veiledet og vært del av behandlingsteamet for mange hoppere. Fra vektsensitive idretter har jeg også hver uke unge utøvere på langt lavere nivå til veiledning.
 
Seleksjon i hoppsporten

Det jeg snakker om i nrk-intervjuet er hoppere på internasjonalt nivå. Når du er på et landslag og skal tyne marginene, tilhører hoppsporten en vektsensitiv idrett, hvor vekt er en svært viktig prestasjonsvariabel og hvor det er om å gjøre å tyne vekta ned til det optimale nivå i forhold til regelverket - en "tyning" som kan bli første steg mot en alvorlig spiseforstyrrelse. Tyning over tid bidrar også til at kroppen ikke «lystrer» i forhold til det lave energiinntaket. Det fungerte kanskje sist sesong, men kroppen utnytter ikke lenger samme andelen med kalorier og utøver må ytterligere redusere inntaket eller redusere muskelmasse for å oppnå «ønsket konkurransevekt».
 
Det er her jeg mener en seleksjon burde vært gjort tidligere - på samme måte som mange andre idretter. Man satser for eksempel ikke på topp internasjonalt nivå i basket eller volleyball hvis man er 169 cm høy, men i likhet med en ungdom som hopper på ski fordi det er moro, ville jeg heller aldri selektert bort en ungdom som driver basket på et lavere nivå fordi han synes det er moro! Problemet med vektsensitive idretter er den mangel på åpenhet som preger problemområdet, og da blir det straks reaksjoner når vekt kommer inn i bildet, men aldri når det gjelder for eksempel høyde (basket).

Jeg mener selvfølgelig ikke at seleksjonen skal foregå på ungdom og nasjonalt nivå.
 
”Bare” to hopper som har lagt opp

Du uttrykker tydeligvis en viss overraskelse i mailen over at jeg lager dette til et problem når "bare" to hoppere på toppnivå har lagt opp i Norge. 

Dessverre kjenner jeg til langt flere som ikke har kommet opp på det nivået. Da problemområdet spiseforstyrrelser som nevnt ovenfor er belagt med taushet og en viss skam, så kommer slike tilfeller ikke frem i offentligheten. En av mine studenter har i sitt doktorgradsarbeid gjennomført en omfattende undersøkelse på norske toppidrettsgymnas. Her fremkommer det at mange utøvere fra vektsensitive idretter også på dette alderstrinnet har et anstrengt forhold til mat.

Hva sier hopperne selv?
 
Du fokuserer på hva jeg sa i nrk-intervjuet. Nedenfor gjengir jeg hva som er sagt i intervju av disse to hopperne du sikter til i mailen - og som også er en bakgrunn for mitt engasjement.  Jeg er generelt opptatt av utøvernes helse og da bør utøverne høres - og det de sier bør det reflekteres alvorlig over:
 
«Kanskje ikke så rart når man har levd på et halvt eple til frokost, en lett salat til lunsj, salat med kylling til middag og et knekkebrød til kvelds - i tillegg til litervis av vann og kaffe.»(sitat slutt) sa Daniel Forfang til Nordlys om hvorfor han la opp i 2006.
 
"Hoppsporten er brutal, det er så enkelt" (sitat slutt) sa Remen Evensen til nrk (21.02.) og han fortsatte: "Jeg føler kroppen har sagt tydeligere fra i år enn noen gang før. Jeg har vært oftere syk, hatt svekket immunforsvar og vært enda mer sliten" (sitat slutt) Intervjuet kan lese på nrk.no. Jeg vil tro ingen vil oppleve slikt med sine barn!

Vi kunne i gårsdagens aviser også lese at faren til Johan Remen Evensen fortalte at dette hadde Johan slitt med i mange år – altså mens han ennå var ”ung og lovende”.

Slike uttalelser fra de som er har blitt utsatt for opplevd slankepresset i hoppsporten bør skiledere ta på alvor og ikke avfeie med flåsete kommentarer som jeg fra tid til annen har opplevd.  Det er den idretten de har elsket å drive med som har påført dem det de siteres på ovenfor. Det kan for noen (ref. Hannawald nevnt nedenfor) vise seg på sikt å være en høy pris å betale og bør være et tankekors for noen og enhver.
 
Internasjonalt er kanskje Sven Hannawald, som ble innlagt på spesialklinikk i april 2004, det best kjente eksemplet på hva en slik tyning av kroppen som Forfang og Remen Evensen beskriver, kan føre til.
 

BMI-regelen

I internasjonal hoppsport så man hvor galt dette slankehysteriet bar av sted og innført den såkalte BMI-regelen.
 
Jeg klipper her inn fra den internasjonale leksikon - Wikipedia: The BMI was introduced to ski jumping in order to prevent ski jumpers from dying due to anorexia. This saved lives of several German and Russian ski jumpers
 
I et møte rennlederen I FIS, Walter Hofer, hadde med meg når BMI ble innført som regel, sa jeg at BMI ikke var egnet fordi man fra en slik måling ikke fikk målt utøverens fettprosent – som er den kritiske faktoren, og at man måtte legge seg på en målemetode hvor man fikk en indikator på utøvernes fettprosent. Da det var uaktuelt ga jeg han den verdi jeg ville anbefalt når det gjelder BMI.
 
Hofer svarte da at hvis FIS innførte denne verdien , ville 15-20 av de beste hopperne internasjonalt få startnekt. Jeg mener det sier noe om at internasjonal hoppsport på øverste nivå ikke drives på en måte som ivaretar utøvernes helse (ref. WHOs definisjon på undervekt, nevnt innledningsvis som hopperne ikke innfridde).
 
 
Jeg håper med dette å ha klarlagt følgende:

1) Hoppsporten skiller seg ikke spesielt ut, men er en del av vektsensitive idretter hvor det er viktig å ha et regelverk som ivaretar utøvernes helse
2) Også i yngre årsklasser har vi dokumentasjon på at hoppere sliter med problemer vekt/spising
3)  Jeg har i intervjuet på nrk snakket om seleksjon av utøvere på høyt internasjonalt nivå .Dette er et trinn 2 hvis internasjonal hoppsport ikke tilrettelegger regelverket slik at det blir mulig å prestere på topp-nivå med annet enn svært lav vekt og fettprosent
4)  BMI som i dag er den gjeldende målemetoden i hoppsporten, er ikke en tilfredsstillende målemetode som ivaretar utøvernes helse

Og helt avslutningsvis vil jeg håpe dere fortsatt bidrar til at ungdommen i Gausdal har et aktivitetstilbud i hoppbakken. 
 
mvh Jorunn Sundgot-Borgen