Skipresident Sverre K. Seeberg var blant annet tilstede under markeringen.

Dette var et annerledes hopprenn med hoppet nede på slette slik det var den gang. Slette er elva, og hopplengden var mellom 5-10 meter. Det er ikke slik vi tenker hopp i dag, men slik de hoppet i 1862. Det var Kadetter fra krigsskolen som det var den gang og noen andre «sivile» slik at det blir autentisk med det som var. Kadettene hoppet i de samme uniformene som den gang.

"Henrik Ibsen".

Dette «skiløbermødet» var starten på det hele i hovedstaden, ferdighetene var det nok så som så med . Det var også før Sondre Norheim og brødrene Torjus og Mikkel Hemmestvedt kom fra Telemark og viste byfolket hopp med opptrekk og telemarksvingen.

Det som ble funnet ut da arrangørene begynte å undersøke nærmere, er at det var vår store dikter Henrik Ibsen som refererte fra rennet i 1862 i en avis som het «Illustrert Nyhetsblad».

Leirfossen et historisk Arnested i Norsk skihistorie
150 års markering av det første arrangerte skirenn i hovedstaden.
Det var her det sagnomsuste ”Skiløbermødet på Grorud” fant sted den 16. februar 1862. Det var Kristiania Vaabenøvelsesforening som hadde innbudt Akers skytterlag og Kadettkorpset til konkurransen. Begivenheten ble annonsert i flere av hovedstadens aviser dagevis i forveien og annonsen hadde den ordlyden: ”Skiløbermøde ved Grorud Jernbanestation Søndag 16de Februar kl. 91/2.”  Dette stevnet bidro sterkt til å vekke ski-interessen i både Oslo og Aker, og har uten tvil hatt stor betydning for skisporten i Norge.

I ”Illusreret Nyhedsblad” for 30. mars 1862 har ”sportsreporter” Henrik Ibsen en lang og detaljert skildring av rennet. Deltagerne som besto av et dusin kadetter, noen offiserer og handelsmenn, møttes på Jernbanetorget og tok toget opp til Grorud. ”Lidt Anstalteri var der for at faae Skierne med paa Jernbanen, da Bestyrelsen endelig maatte have en Skillings Extraskat ogsaa for denne Vare”, skriver referenten. På Grorud ba arrangørene løperne om å vise forsiktighet i løpet. Etter litt oppvarming ovenfor Grorudsagene var de klar til ”alvoligere Dyst.” Deltagerne kjørte ned fra Sagpladsen, over den nåværende Grorudveien og ned det bratte dalsøkket der leirfossen ligger, for så å stoppe på elven. Referenten kan nok ha rett i at ”det var en anseerlig baade lang og brat Bakke, der kunde være et godt Prøvestykke for en Skiløber”. Et hopp var laget på slutten av bakken ved broen, slik ”at han svæver frit i Rummet, som slynget ut af en 24 Pundinger. ”Det ble nok en ordentilg kulbøtte, Du der stupte” lo kammeratene som er kommet ned i Forveien, Nogle velbeholdne paa Skierne, andre efter lignende Uheld”.

Etter et par timers kjøring samlet de seg for å gå over til Grefsen. De bolde skiløperne ble imidlertid svært tørste av alle anstrengelsene, og da de kom til Borrebekkens gård, benket de seg i storstua der og sendte bud opp til Linderud etter øl og mat. De ”gjorde Krav paa Eierens bekjendte Gjestfrihed for mødige nationale Idrætsmænd”. Først sent på kvelden i strålende måneskinn var skiløperne tilbake i byen.
”See” slutter beretningen ”det var en fattig Beretning om Skiløbermødet, og jeg haaber kun at andre og bedre Pende ad Aare vil fortælle os om mange slike.

Interessen for skisport vokste raskt over hele landet, og ikke mange årene senere var den en folkeidrett. Det kan ikke være tvil om at ”Skiløbermødet på Grorud” var et av de stevnene som vekket interessen og dannet grunnlaget for skisportens store popularitet i vår tid.     

Les hele saken til Henrik Ibsen på skiforbundet.no

Se innslag i Aftenposten.no