Trener Torbjørn og Trygve som nå trener mye stående


Dette ville være vår siste mulighet til å finpusse på både det ene og andre, og forhåpentligvis ville samlingen kunne gi en indikasjon på om alt strevet hittil i år hadde gitt avkastning.

Vi bodde på Mesnali Leirskole og ungdomssenter, der vi ble tatt godt imot og ble varta godt opp av damene på kjøkkenet. Vi var så heldige å være velsignet med opptil flere ”kalde blå”. Det gjorde det i alle fall enkelt å smøre skiene, men det bidro til desto tråere føre for både sittende og stående. Det var ikke akkurat duket for noen sydlandsk stemning heller med frisk nordavind. Nei, her ble både kuldemasker, kuldekrem, ”indianermønstret” sportsteipbruk og andre kreative løsninger tatt i bruk.


Mariann smiler tross kulda

Etter de lange, daglige arbeidsøktene med mye frisk luft, var det på tide å sette seg til spillbordene. Kortene ble svært flittig brukt. Vågale bud og sjetonger satt løst og nye allianser ble dannet. Det ble tydelig hvem som var de største gamblerne, og ikke minst kom det tydelig frem hvem som var de mest høyrøstede. Den ellers så rimelig stillfarende og uskyldige Helge viste seg å være en ulv i fåreklær, og vår kjære landslagstrener Broks hadde det stadig i kjeften, men kanskje ikke alltid i kortene.

Enkelte av oss som ikke følte at de hadde fått slitt seg ut nok i løpet av dagen, avsluttet også med intense bordtennismatcher. Svein og Trygve var de mest ivrige og det både hørtes ut som og tidvis luktet som et helsestudio nede i kjelleren.
 
De fleste fikk nok gode og effektive treningsøkter. For min egen del ble det ikke så mange turer ut på de store vidder, men jeg holdt meg stort sett nede på Natrudstilen. Til tross for at jeg finner de løypene litt for harde etter min smak, så liker jeg meg der godt for jeg kjenner dem nesten like godt som min egen bukselomme, en følelse som var svært grei å ha denne gangen, da min kjære ledsager ble angrepet av noen hissige basiller som satte han ut av spill midtveis av oppholdet.

Uansett hvor og hva hver enkelt av oss utøver gjorde, hadde vi ikke kunnet gjort det vi gjorde uten det flotte støtteapparatet vi har rundt oss, som holder stand i kulde og all slags vær og uvær. Denne gangen vil jeg spesielt dra frem skytetrener ”Bukken”. Uten han og hans vilje til å ofre noen fingre og tær i 7 m/s nordavind hadde ikke øktene på Natrudstilen blitt så bra som de ble.

Jevnt over har dette vært som de fleste andre treningssamlinger – dager fylt med mye god trening, ømme muskler og godt sosialt lag. La oss håpe at dette utgjør startskuddet for en lang og givende skisesong, der vi holder på helt til april med avsluttende VM, men først ut er norgescup på Savalen om et par uker.