Open Mind programmett er et arbeidstreningsprogram i Telenor for funksjonshemmede. Telenor bidrar mye til breddesatsingen til funksjonshemmede hvert år, og derfor samarbeidet NSF tett med deltakerne i dette programmet i forbindelse med Ridderuka.

 

- Vi og Open Mind har samme utfordringen med hensyn til rekruttering. Noen av våre trenger å komme seg ut i arbeidslivet, mens deres kan det å bli mer fysisk aktiv komme seg ut på ski på vinteren være med på å øke livskvalitet og få andre sosiale nettverk, mener Anne Ragnhild Kroken i Norges Skiforbund.

 

Kroken er prosjektleder for integrering i langrenn.

 

To av deltakerne har skrevet om sin opplevelse gjennom uka, og vi deler deres erfaringer.

 

 

 

Espen Stabell Gulbrandsen      

 

Min opplevelse av Ridderuken var helt fantastisk, og jeg følte meg godt ivaretatt.

Vi som bodde der fant tonen fort og hadde det veldig hyggelig og morsomt sammen.

Før rennene fikk jeg god tid til å trene på ski, teknikk og ballanse, noe som var ett delmål. Ledsageren min, Tine Thorsteinsen fra Norges Idrettshøgskole, var eksemplarisk og var der for meg hele uken.  Jeg fikk også oppleve fart i alpint bakken sammen med Ståle på bi ski. Dette var noe jeg har lenge ønsket å prøve og endelig fikk jeg muligheten. Vi kjørte tre turer ned bakken med høyere hastighet og med høyere vanskelighetsgrad for hver gang. Det var helt fantastisk og endelig kjenne at jeg også klarer fart. Vi var veldig heldige med været og ute i løypa var det mye sol og godt humør. Jeg meldte meg også på klatring på helse sport senteret, og slo den gamle rekorden min med to meter. Militæret som kjørte oss rundt og alle andre som bidro til dette arrangementet, gjorde en kjempeinnsats. Jeg har også funnet ut av hva jeg trenger av utstyr når det gjelder langrenn. Derfor blir det flere renn og lengre distanser neste år.

 

 

Knut-Robert Vik

 

Det er masse nye inntrykk å ta inn over seg. Det er første gang jeg skal stå på ski på 19 år, hvordan skal dette gå? Den første kvelden får jeg utdelt ledsager (Katrine), og var veldig spent på hvem denne personen er! Det viser seg att hun kommer fra Bergensområdet slik som meg. Den neste dagen stiller vi på hotellet for å ta buss ned til stadion for å gå på ski. Etter litt frem og tilbake får en endelig ski på beina etter 19 år med venting og skepsis til å prøve det igjen. Det sa bare pang så var jeg og Katrine på «nett»; det har utrolig mye å si hvem du får som ledsager. Jeg var utrolig heldig, hun var en fantastisk inspirator og pådriver for att jeg skulle klare det. Tirsdag fikk vi besøk av Ståle Bratberg. Han åpnet en helt ny verden for meg da han inviterte meg og noen av dem jeg bodde på hytte med til å prøve Bi-ski. Det er første gangen jeg sitter i en skiheis, litt sånn skrekkblandet fryd, hva gjør egentlig jeg oppå en fjelltopp med en ski og en litt «smågal» person. Første turen tar han litt rolig og jeg får kjenne på det med fart. Da vi kommer ned er jeg i ekstase etter å ha turt å prøve det her, alt jeg ønsker er bare mer. Han tar meg med på tur to, der han utfordret meg litt mer. Tur tre fikk han det til å kile i magen da han kjørte over litt kuler å ulent terreng, der han avslutter med stor fart mot biggjump og skrenser helt opp på toppen før han fortsetter ned. For en fantastisk opplevelse.

 

Lørdag var det selve Ridderrennet og en merker att en helt fantastisk uke går mot slutten. Jeg sitter igjen med mange fantastiske opphevelser og klarer nesten ikke vente til neste år. Dette er noe jeg bare må få med meg.